fredag 24. november 2006

Blant de virkelig gode

De begynner å bli en del innspillinger av Tsjaikovskys samlede symfonier, men fortsatt anses Oslo-filharmoniens innspillinger fra 80-tallet blant de aller beste. En ny boks med symfoniene, pluss «Caprccio Italien» er nå lansert i en ny digital versjon fra plateselskapet Chandos.

Og med denne «oppussede» versjonen får virkelig disse innspillingene nytt liv. Innspillingene har en litt bedre dybde en de originale fra 80-tallet.
På den første cd'en finner vi hans to første symfonier. «Vinter-drømmer» (nummer 1) og «Den lille russiske» (nummer 2). Disse symfoniene er holdt i et lite format til Peter Tsjaikovsky (1840-1893) å være, selv om vi allerede i den andre symfonien blir presentert for et mer svulmende orkesterbilde. Jansons og Oslo-filharmonien løser både de kammermusikalske delene og tutti-partiene på en utrolig måte, og vi aner her Jansons evne til at hans musikere skal gi sitt ytterste - og det skal bli enda bedre.

Den andre cd-platen inneholder den fem-satsige tredje symfonien, kanskje den minst kjente. Her er igjen Jansons og Oslo-filharmonikerne sylskarpe i sine innsatser og ytterst lydhøre i blant annet 16-delspassasjene mellom blåsere og strykere som griper i hverandre. Smekkert gjort. Også i behandlingen av symfoniens kontraster står Jansons frem som en sublim tolker.

Den fjerde symfonien, med de stålharde trompetsignalene i innledningen - Scherzosatsen der strykerne med sin pizzicato og blåsernes sylskarpe artikulasjon - og endelig, den berømte fjerdesatsen - der strykerstemmene tidvis ser ut som om det skutt på med hagle og det er tilnærmet fri eksos i blåserne - så har maestro Jansons så til de grader stålkontroll. Det blir aldri for mye - selv om det mange ganger er helt på kanten, men Jansons lar aldri filharmonikerne bikke over kanten. Alt er presist og intonasjonen er helt perfekt.
Den tredje platen avsluttes med evig populære «Capriccio Italien» - frisk og levende framført.

Den fjerde platen inneholder «Manfred-symfonien» - en symfoni som altså ikke er nummerert. Musikken er basert på et dikt av Lord Byron, og ideen om å skrive denne symfonien dukket opp da Berlioz gjestet Russland med sine «Symphonie Fatastique» og «Harold i Italia». Men det var ikke før Balakirev pushet litt på Tsjaikovsky at det ble skriving - og det tok et helt år før Tsjaikovsky ble ferdig med denne symfonien. Mariss Jansons har uten tvil lest Lord Byrons dikt - og maner sine musikere til å fargelegge Tsjaikovskys intensjoner ytterligere, slik at denne versjonen av symfonien kanskje er den beste som finnes på markedet i dag. Brilliant spilt!

Mange vil si at den mest berømte symfonien er den femte - en symfoni som har en rekke vakre temaer og som på mange måter står balletten nær, fordi lange passasjer i verket er dansbare - ja sågar er det en hel valsesats å kose seg med. Her viser Jansons frem sin evne til å hente frem de små detaljer som skiller en flott framførelse av symfonien til en fabelaktig framførelse. Og det er nettopp maestro Jansons blikk for de små ting som gjør denne versjonen så inderlig fin å lytte til.

Den sjette og siste symfonien «Pathetique» regnet Tsjaikovsky selv som sitt hovedverk. Og på mange måter kan man være enig. Han har befridd seg fra det tradisjonelle temavelde og her opplever vi en Tsjaikovsky som søker noe nytt. I tillegg til at han orkestrerer bedre enn tidligere, så gjør han det vågestykket å avslutte hele symfonien med en «Adagio lamentoso» - en riktig så sørgmodig sats - nesten så han visste at han skulle dø bare åtte dager etter urframføringen. Igjen hører vi et orkester som manes fram til de helt store høyder av sin sjef, og den fantastiske tredje satsen klinger så utsøkt, så utsøkt.

Dette er en cd-boks som er gull verd - både for lytteren og for Oslo-filharmonien. Den kommer til å leve lenge!

PETER TSJAIKOVSKY: Symfonier (komplett)
Oslo Filharmoniske Orkester, Mariss Jansons
Chandos CHAN 10392(6) (1984-1986/1988/2006)
Genre: Klassisk

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar