Det er ikke akkurat noen «bestselgere» Birkeland trekker fram i lyset, (og takk for det), selv om Brittens cellosonate er noe av det fineste som er skrevet for dette instrumentet.Sist Birkeland var cd-aktuell var det med forholdsvis ukjent musikk av Kabalevsky og Martinu. Denne gangen er det den sterkt undervurderte Frank Bridge, samt hans elev Benjamin Britten som Birkeland, sammen med Vebjørn Anvik har spilt inn. I likhet med med den forrige plata legger Birkeland lista høy for lytteren. Det er krevende musikk som fremføres - men akkurat som sist har vår utmerkede cellist også tatt med noe som i beste mening kan betegnes som «svisker», nemlig Bridge's små vakre stykker for cello og klaver.
De to cellosonatene til Bridge og Britten utfyller hverandre på en utmerket måte. Bridge som tidlig forsøkte seg som nyskaper, og som dermed ble et «musikalsk offer» i det konservative England og Britten som i løpet av sitt virke oppnådde en utrolig berømmelse.
Og som vanlig er det en fryd å lytte til utrolig vakker og nyansert musisering.
ØYSTEIN BIRKELAND/VEBJØRN ANVIK:
«Musikk av Britten & Bridge», Simax Classics PSC 1160 (2001)
Spilletid: 70:16
Distribusjon: Musikkoperatørene
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar