En romantisk Vivaldi

Det er ikke noe galt i å farge sin personlige stil inn i flott musikk. Men noen ganger blir det litt mye - som i denne versjonen av Antonio Vivaldis fire udødelige fiolinkonserter som bærer tittelen «De Fire årstider».

Rette skal være rett. Anne-Sophie Mutter er en gudbenådet fiolinist som gang på gang begeistrer med sitt spill. I denne innspillingen, med en av barokkens virkelige perler, er mye av interpretasjonen helt fantastisk, men i enkelte satser blir kanskje lysten til å gjøre noe ekstra litt for påtrengende.
Den første konserten «Våren» mangler mye intensitet - det hele blir litt slapt, og det fortsetter i konsert nummer 2 «Sommer». Men i denne konsertens siste sats gnistrer det virkelig av både Mutter og hennes gode medspillere Trondheimsolistene.
Men hvor lenge var man i paradis - den tredje konserten «Høsten» innledes med det samme litt labre tempo - og da går det igjen utover den intensiteten musikken har. Også her er det tredje satsen som skaper litt nerve i framføringen.
Også starten på den siste konserten «Vinteren» mangler litt nerve og fremdrift etter min smak.
Dette virker som en litt mye romantisert utgave av Vivaldis mesterverk. I de resitativlignende delene blir det greit med en del rubato, men Mutter benytter seg litt for ofte av denne effekten til at det passer barokkens musikkuttrykk.
Min personlige favoritt er fortsatt Nigel Kennedy's versjon med Det engelske kammerorkesteret fra 1989. Den savner fortsatt sidestykke, selv om det er over 10 år siden den så dagens lys.
Som en fin bonus finner vi Tartinis «Djeveltrillsonate» på denne platen.

ANTONIO VIVALDI (1678-1741): «De fire årstider»
Anne-Sophie Mutter, Trondheim-solistene
Deutsche Grammophon 463-259-2 (1999)
Genre: Klassisk