Klassikere med spenst

Historisk sett er det ingen orkestre som skal kunne framføre Edvard Griegs musikk slik Bergen-filharmonien gjør det. Og det er virkelige «griegske» klanger som Ole Kristian Ruud tryller ut av orkesterets 95 musikere.
Tolkningene har et format som det står stor respekt av, og Ruud beviser igjen at han har et meget godt grep rundt vår nasjonalkomponists formskapende.

«I Høst» er en ren og skjær nytelse å lytte til, der dirigent og orkester fremviser stor kjærlighet til verket. Det hele er meget levende fremført med stor sans for Griegs små og spennende detaljer.

Å spille inn verdens mest innspilte klaverkonsert, må etter hvert fortone seg som et vilt lite vågestykke. Det vrimler av glitrende innspillinger, men det er ikke ofte man hører en solist med så stor sans for det distinkte. Noriko Ogawas spill er rett og slett blendende - der nyanser og klokkeklare ansatser gjør denne innspillingen til en av de ypperste.

Griegs c-moll symfoni er kanskje ikke verdens mest spennende, med de to siste satsene som hederlige unntak. Men du verden hvor mye Ruud og orkesteret får ut av denne symfoniens helhet.

Denne Grieg-platen er virtuos, der Ole Kristian Ruud virkelig lar musikerne fremvise sin ekte kjærlighet til denne musikken.

Platen er innspilt med det nye DSD-systemet.

Om platen:

«I høst» op.11

Høsten 1865 reiste Grieg til Tyskland for å gi noen konserter (bl.a. med Klaversonaten og Fiolinsonate nr. 1), og senere videre til Italia, hvor han hadde rike opplevelser og ble helt betatt av stemningen, lyset og folket. I Roma møtte han også Henrik Ibsen (1828-1906), som han senere skulle samarbeide med.

Grieg komponerte ouverturen« I høst» i løpet av vinteren og våren 1865 i Roma. I 1887 ominstrumenterte han stykket og utgav det hos Peters. Konsertouverturer inngår i en romantisk tradisjon hvor de kan betraktes som programmusikk, som små symfoniske dikt. Det er ikke overlevert noe program til «I høst», men Grieg er hyppig en naturskildrer, og visse indikasjoner kan vi finne i deler av Richardts dikt og ved at Grieg kalte springdansen «høstsang».

Klaverkonsert i a-moll op.16

Fra høsten 1866 og i nesten ti år hadde Grieg Christiania (Oslo) som sin faste base. I disse Christiania-årene utviklet Grieg sin egen spesielle form for tonedikt: de lyriske stykker for klaver. Han bearbeidet folketoner, komponerte sanger og nok en fiolinsonate. Også hans mest kjente verk, «Klaverkonserten i a-moll», ble komponert i denne perioden, største del utenfor København sommeren 1868. Det er dette verket som brakte Grieg og Norges navn videst ut i verden, og det var denne konserten Grieg fikk Franz Liszt til å bladspille i Roma i 1870, da Liszt ble nesten fra seg av begeistring. Grieg var selv pianist, men han har sikkert også fått gode råd av sin venn, den norske pianisten og komponisten Edmund Neupert. Neupert bodde sammen med Grieg denne sommeren, og han uroppførte konserten i København i april 1869. Allerede mens Grieg levde var konserten umåte populær, og de fremste europeiske pianistene spilte den. Konserten er fortsatt en del av pianistenes standardrepertoar.

«Symfoni i c-moll»

Innflytelsen fra Nordraak og Bull kom etter at Grieg hadde fullført sin eneste symfoni, skrevet i København 1863-64 etter at Niels W. Gade hadde utfordret ham: «Gå hjem og skriv en symfoni». Vinteren 1864-65 ble tre satser av Griegs symfoni oppført i København, og de følgende år ble symfonien i sin helhet oppført to ganger i Bergen (hvor Grieg dirigerte) og noen av satsene ble fremført i København og i Christiania (Oslo). Grieg trakk symfonien tilbake i 1867 da han fikk høre en ny norsk symfoni: Johan Svendsens D-dur symfoni. Grieg var imponert over Svendsens verk og skrev utenpå manuskriptet til sin egen symfoni: «Må aldrig opføres». Men han ødela ikke partituret . I 1980 ble symfonien oppført i radio i Moskva, og i 1981 oppført på Festspillene i Bergen samtidig som den ble innspilt for første gang på plate.

Noriko Ogawa ble tildelt tredjepris ved den internasjonale klaverkonkurransen i Leeds i 1987. Siden er hun blitt en kjent skikkelse på konsertpodiene i Europa, USA og selvsagt i hjemlandet Japan. Hun tilbringer halve året i Europa, og gir i tillegg til egne solo- og kammermusikk-opptredender, konserter med orkestre. Hun har reist på turné i Japan, Tyskland, Israel og Australia.

Bergen Filharmoniske Orkester (BFO) er det ene av Norges to nasjonalorkestre. Det kan føre sin historie helt tilbake til 1765, hvilket gjør det til en av verdens eldste orkesterinstitusjoner. Selv om Bergen befant seg i utkanten av Europa hadde man god kontakt med det kontinentale musikkliv, og tidlig ble utenlandske musikere ansatt. Edvard Griegs familie var nær knyttet til de bergenske filharmonikere. I 1770 ble komponistens oldefar ansatt som konsertmester, og i årene 1880-82 var den berømte tonekunstneren orkesterets kunstneriske leder. Han testamenterte sin formue til et fond som i hovedsak skulle støtte BFO, og tilskuddene fra Grieg-fondet har representert viktige bidrag til orkestrets drift siden. Ikke uten grunn blir orkesteret i utlandet ofte referert til som «Edvard Grieg's orchestra».

Ole Kristian Ruud har markert seg som en av de fremste dirigenter i skandinavisk musikkliv og samtidig gjort en stor internasjonal karriere. Han dirigerer regelmessig symfoniorkestre og kammerorkestre i Europa og USA og har siden 1990 hatt jevnlige gjesteopptredener i Japan. Ruud var sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester 1987-95 og fikk samme posisjon i Norrköping Symfoniorkester 1996-1999. Fra 2000 har han vært kunstnerisk leder med ansvar for norsk repertoar i Stavanger Symfoniorkester. Fra 1999 har han også vært professor i direksjon på Norges Musikkhøgskole. Ole Kristian Ruud har mottatt en rekke prestisjefylte utmerkelser, blant dem Griegprisen (1992), den norske Kritikerprisen (1993), Lindemannprisen (1994) og Johan Halvorsen-prisen (1996). Han har gjort en rekke plateinnspillinger for BIS.

EDVARD GRIEG: «I Høst», «Klaverkonsert a-moll», « Symfoni c-moll», BIS-CD 1191 (2003). Spilletid: 79:09