Om det i det hele tatt er noe som kan defineres som en lyrisk modernist, så kan det kanskje passe på Marcus Paus (1979). Hans debut på platefronten er i alle fall så definitivt innenfor det man kan kalle et harmonisk klangskapende. Platen innledes med «Trauermusik» for cello solo (2012). Her «maner» cellist Johannes Martens frem en malerisk bilde av nettopp sorg, pinsel og fortvilelse - men dog på en tiltalende måte. Det korte verket er rett og slett en liten perle av nyere norske stykker.
Joachim Kwetzinskys pianistiske talenter får utfolde seg i de fire miniatyrene «Momento Mori» (2012). Her forvalter Kwetzinsky komponistens oppbyggingen av klanger på en utsøkt måte, som munner ut i en levende framføring.
De to instrumentalistene går til slutt sammen om det undertegnede vil si er platas hovedverk. «Sonate for cello og klaver» fra 2009 er en utfordring. Ikke så mye for lytteren - for her er det bare å nyte klanger og rytmikk i en flott oppbygd sonate. Men for utøverne må dette verket by på utfordringer - både teknisk og formmessig. Musikken til Paus sender mange bilder gjennom hodet til lytteren. Farger, arkitektur, naturopplevelser, larm og skjønnhet. I sonatens fjerde sats - som er noe av det villeste jeg har hørt på cello - gikk tankene både til fossefall og Frank Zappa. Men hvorfor ikke?
Denne sonaten er - selv med sin lille besetning - et monumentalt verk - som kanskje vil stå som ett av Paus sine sentrale musikkstykker for framtiden.
Med andre ord trenger ikke ny musikk være vanskelig tilgjengelig. Marcus Paus har vist at å skape noe nytt, spennende og vakkert ikke var forbeholdt de gamle mestere. Her står - morsomt nok - det melodiske i fokus.
Dette er en plate man med fordel kan låne øre til.
MARCUS PAUS: Kammermusikk
Aurora CD ACD 5076 (2014)
Genre: Klassisk
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar