Ensemble Ernst: Musisering!

Ørjan Matre (f. 1979) er en komponist som virkelig snakker musikk. På denne platen er han representert med to vidt forskjellige verk, som trigger både fantasi og humør hos lytteren. At musikk av Arne Nordheim (1931-2010) og Salvatore Sciarrino (f. 1947) også er med på plata er en fin bonus.

Matres to verk «Atem» og «...but I must have said this before...» har i alle fall undertegnede latt seg fasinere av flere ganger de siste dagene. «Atem» er et delikat anlagt verk der luft (pust) er sentralt. De klanger som Ensemble Ernst gir lytteren setter fantasien i sving hele veien. Verket «...but I must have said this before...» bringer fram smilet. Her er trombonisten Sverre Riise solist, og i de forskjellige satsene gis lytteren en litt repeterende følelse. Første og siste sats har identisk start - og de fire bitte små midtsatsene (uten solist) er tilsynelatende helt identiske. Men her har Matre satt forskjellige tempi i satsene - noe som nok gir en liten aha-opplevelse når man opplever verket i konsertsalen. Dirigenten dirigerer i fire forskjellige tempi - ett tempo for hver sats, men de fire satsenes klingende resultat er helt like. Artig.
I dette krevende verket legger solist Riise for dagen et uimotståelig trombonespill.

Arne Nordheim er representert med «Tenebrae» et verk som opprinnelig er skrevet for cello og orkester, men her har bratsjisten Ellen Nisbeth transkribert verket til sitt instrument, mens Thomas Rimul har tilpasset orkesterpartituret. Godt gjort, og man kan si at verket har fått en ny dimensjon.
Avslutningsvis blir vi dradd gjennom Salvatore Sciarrinos «...da un Divertimento». Dradd gjennom er et godt ord - da det er strykerne som gir lytteren til dels litt ubehagelige klangsitring i ørene - tidvis plagsomt men du verden så effektivt. Spesielt i den andre satsen «Veloce», kjennes strengenes møte med buen godt.

Ensemble Ernst - under Thomas Rimuls ledelse, gir lytteren en glimrende opplevelse. Det er valgt musikk som står godt til hverandre - og å få møte to så gode solister på samme innspilling er litt luksus. Det er også fint å legge merke til musikernes og dirigentens fargelegging av de forskjellige verkene.

Et stort pluss er også Kaare Dyvik Husbys guiding i cd-heftet.

At plateselskapet har valgt å gi ut denne platen i 5.0 Surround er meget positivt - da det tidvis er særdeles svake detaljer i verkene som på denne måten kommer klokkeklart fram.
Dette er en plate jeg vil anbefale på det varmeste.

ENSEMBLE ERNST: «But»
LAWO Classics LWC1085 (2015)
Genre: Samtidsmusikk