Verkliste

fredag 11. juni 2021

Russere på norsk


 Oslo-filharmonien er ute med en ny sterk innspilling. Denne gangen med Sergei Prokofievs sjette symfoni og Nikolai Myaskovskys 27. symfoni - den siste han skrev. Her får vi servert kontrastene blant to av datidens lysende musikalske skikkelser i Sovjetunionen.


Symfoniene er skrevet i perioden 1945-1949. Sergei Prokofievs (1891-1953) symfoni så dagens lys i 1947. Og begge symfoniene kom til i en periode der kunstnerisk sensur var normalt i Stalins Sovjetunionen. Nikolai Myaskovsky (1881-1950) var en enklere komponist å slippe gjennom nåløyet, enn for eksempel de kunstneriske bidragene Prokofiev og Shostakovich ga til musikklivet i kommuniststaten.

Det er ikke ofte vi hører musikk av Nikolai Myaskovsky her hjemme. Hans musikk er ørevennlig og passet nok de høye herrer i gamle Sovjet godt. Og når man lytter til denne behagelige flommen av tonalitet - satt opp mot Prokofievs litt mer kontrasterende musikk, kan man jo undres hvorfor flere av Sovjetunionens store komponister ble erklært som fiender av staten. Musikalsk gangsyn var nok ikke diktator Stalins store styrke. Sergei Prokofiev er så visst ikke Myaskovsky, likevel synes jeg det er mer interessant å dukke ned i denne komponistens virke enn i Myaskovskys, enkelt sagt fordi man slipper å ta stilling til Myaskovsky. Symfonien er vennlig å lytte til og Oslo-filharmoniens musikere bekler musikken vel. Det spilles med orkestervirtuositet og Vasily Petrenkos ledelse gir med symfonien en fin dose friskhet. Men den er bare hyggelig lytting i mine ører.

Hovedverket på plata må sies å være Prokofiev og hans sjette symfoni. Her finnes det en lang rekke referanseinnspillinger, og min tidligere favoritt er faktisk en innspilling med Scottish National Orchestra og Neeme Järvi. Og selv om filharmonikerne fra Oslo framfører musikken uten plett og lyte, savner jeg tidvis mer energi i symfonien. Eksempelvis har Neeme Järvi en langt mer dramatisk inngang til symfoniens 1. sats - og dramaet fortsetter også i 2. sats hos det skotske orkesteret. Det blir litt lettbent over Petrenkos versjon. Men symfoniens siste sats er like overbevisende som hos Järvi.

Som helhet er plata solid, med godt spill i tutti-partiene og med fine små solistiske prestasjoner. Programmet på plata viser tydelig noen av de musikalske retninger som fantes bak jernteppet rett etter 2. verdenskrig. Og som det hintes om i det meget gode cd-heftet, så var nok Myaskovskys symfoni langt lettere å akseptere enn Prokofievs.

OSLO FILHARMONISKE ORKESTER: Symfonier av Prokofiev og Myaskovsky
Dirigent: Vasily Petrenko
LAWO Classics LWC1215 (2021)
Spilletid: 76:26


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar