Oslo Filharmoniske orkester og Klaus Mäkelä har lansert tre av Dmitri Shostakovich symfonier i et dobbelt-album som gir gjenklang langt utenfor våre egne grenser. Detter er orkesterkunst av det ypperste slaget!
Det er kanskje farlig å si at dette er noe av det bedre Oslo-filharmonien har presentert, men dette er på mange måter et ny del av Mäkeläs og orkesterets musikalske eksamen. Første del var symfoniene til Sibelius, der undertegnede ikke var helt overbevist. Denne gangen er det ren og skjær beundring fra undertegnede for det musikalske resultatet som tidvis dundrer ut av høyttalerne i stua.
Det er symfoniene fire, fem og seks som er med i denne utgivelsen. Og la meg begynne med den symfonien som kanskje er mest kjent her på berget. Den femte.
Referansen min her er litt farlig - det er nemlig orkesterets egen innspilling fra 1987 med Mariss Jansons. En gedigen innspilling som i alle år har vært min favoritt (kanskje sammen med Andris Nelsons og Boston symfoniorkesters versjon). Men det eneste lille ankepunktet mine ører finner er en litt ujevn innledning av den siste satsen som ikke helt skaper den perfeksjon som OFO-innspillingen fra 1987 gir. Men så faller alt på plass og vel så det. (Likevel holder jeg en knapp på OFO/Jansons når det gjelder den femte symfonien).
De klanglige fargene spruter ut i en kaskade av musikk som på mange måter savner sidestykke. Bare avslutningen av denne symfonien får de aller fleste hårene (de få jeg har igjen) til å reise seg. Dette er storspill.
Likevel - mesterverket etter min mening er den fjerde symfonien. Den symfonien som fikk Josef Stalin til å gå fullstendig av hengslene og som gjorde at Shostakovihch offentlig måtte unnskylde seg og skrive en beklagelse i forbindelse med sin femte symfoni. (Komponisten hadde etter Pravda-utblåsningen i forbindelse med den fjerde symfonien og operaen «Lady Macbeth fra Mtsensk - som Stalin stoppet - alltid en ferdig pakket koffert i tilfelle KGB skulle hente ham. Slikt kalles frykt).
Bare lytt til den første satsen i «Symfoni nr.4». Dette er en sats som så til de grader bryter med den musikalske rett-tenkingen i datidens Sovjet. Satsen er vanvittig. Strykerne har en helt sinnsyk oppgave, der alt rives og slites i stykker. Og musikerne i Oslo-filharmonien svarer. Maken til spill har jeg ikke hørt så lenge jeg kan huske. Likedan de voldsomme utagerende partiene i siste sats. Det er så frysningene går lang nedover ryggen når man lytter til det klanglige resultatet.
Den sjette symfonien er de andre symfonienes rake motsetning. Det er musikalsk løsluppenhet, mystikk og humor som preger symfonien - og spillet. Andre satsen her er enkelt sagt gøy å lytte til, før mystikken sniker seg frem mot slutten av siste satsen og ender i et nærmest døende klanglandskap. Dette er enormt fint og dedikert fra et orkester i internasjonal toppklasse.
Så var det orkesterets musikere. Man blir som tidligere nevnt imponert av strykerne og ikke minst de mange soloinnslagene, spesielt hos treblåserne. Men lytt til trombonesoliene i den fjerde symfoniens tredje sats. Der er det musikalsk pondus som presenteres.
Blomstene kan bare deles ut til musikerne og ikke minst til en dirigent som etter min skarve mening virkelig lever opp til komponisten intensjoner.
Dette er en usedvanlig sterk innspilling!
DMITRI SHOSTAKOVICH: Symfoni nr. 4, 5, & 6
Oslo Filharmoniske orkester - Klaus Mäkelä (dirigent)
DECCA Classics (2024)
Spilletid: 145'36 (2cd)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar