Ekstrem-musikk

Ole-Henrik Moe markerer seg her som en særdeles original og uredd komponist. I sine to verk "Ciaccona" (2002) og "3 persephone percetions" (1996), drar han solo-fiolinens klanglige uttrykk til sine yttergrenser, forøvrig mesterlig presentert av Kari Rønnekleiv.

I de tre persepsjonene er det fiolinens lydbilde - og da spesielt de muligheter instrumentets overtoner gir, som står i sentrum. Et verk som tidvis både er vondt og frustrerende å lytte til. Likevel er undertegnedes fasinasjon over verkets utforming stor.

I "Ciaccona" møter vi Moes personlige bearbeidelse av den barokke variasjonsformen. Verket er skrevet i etterkant av Iannis Xenakis død, en komponist Moe har studert under. Her er bruken av fiolinens klanglige egenskaper større enn i presepsjonene, og selv om det 45 minutter lange verket er brutt ned i 14 mindre satser, kan man trygt si at stykket er en prøve i utholdenhet - både for utøver og ikke minst lytteren.

Dette er musikk som krever mye av ørene og ikke minst hjernen til den som skal lytte. Moe beviser definitivt sitt kompositoriske talent - og det er esktremt modig å gi ut en plate med to så krevende, og ikke minst lange verk for ett instrument.

Musikken er skremmende - både med bakgrunn i sitt tidvis fratøtende uttrykk, samtidig som musikken har en fasinerende dragning i seg.

Ole-Henrik Moe mottok i 2006 Arne Nordheims komponistpris. 

OLE-HENRIK MOE: "CIACCONA / 3 PERSEPHONE PERCETIONS"
RUNE GRAMMOFON (2007)
RCD2068
Spilletid: 1:23:08