Ole-Henrik Moe markerer seg her som en særdeles original og uredd komponist. I
sine to verk "Ciaccona" (2002) og "3 persephone percetions"
(1996), drar han solo-fiolinens klanglige uttrykk til sine yttergrenser,
forøvrig mesterlig presentert av Kari Rønnekleiv.
I de tre persepsjonene er det fiolinens lydbilde - og da spesielt de
muligheter instrumentets overtoner gir, som står i sentrum. Et verk som
tidvis både er vondt og frustrerende å lytte til. Likevel er undertegnedes
fasinasjon over verkets utforming stor.
I "Ciaccona" møter vi Moes personlige bearbeidelse av den barokke
variasjonsformen. Verket er skrevet i etterkant av Iannis Xenakis død, en
komponist Moe har studert under. Her er bruken av fiolinens klanglige
egenskaper større enn i presepsjonene, og selv om det 45 minutter lange
verket er brutt ned i 14 mindre satser, kan man trygt si at stykket er en
prøve i utholdenhet - både for utøver og ikke minst lytteren.
Dette er musikk som krever mye av ørene og ikke minst hjernen til den som skal
lytte. Moe beviser definitivt sitt kompositoriske talent - og det er
esktremt modig å gi ut en plate med to så krevende, og ikke minst lange verk
for ett instrument.
Musikken er skremmende - både med bakgrunn i sitt tidvis fratøtende uttrykk,
samtidig som musikken har en fasinerende dragning i seg.
Ole-Henrik Moe mottok i 2006 Arne Nordheims komponistpris.
OLE-HENRIK MOE: "CIACCONA / 3 PERSEPHONE PERCETIONS"
RUNE GRAMMOFON (2007)
RCD2068
Spilletid: 1:23:08
RUNE GRAMMOFON (2007)
RCD2068
Spilletid: 1:23:08
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar