Steffen Horn fortsetter å imponere. Hans «franske» plate, med musikk av Debussy, Fauré og Chopin er rett og slett av det delikate slaget. Han klarer å trylle fram Claude Debussys underliggende stemninger i «Estampes» (1903) og de sublime melodiene i tre av Gabriel Faurés «13 Barcarolles» (1882-1921). Også Frédéric Chopins «Ballade i f-moll op.52» (1842) er utrolig tiltalende framført - enkelt og vakkert. 
Bela Bartok (1881-1945) er ingen lett mann å gi seg i kast meg - musikalsk sett. Her er en nypusset versjon av Mariss Jansons innspilling med Oslo-filharmonien fra 1990, og selv om klangen er nydelig, slår det ikke gnister i mer enn et par av satsene i «Konsert for orkester» (1943).
Etter at Oslo-filharmonien og Mariss Jansons hadde erobret de klassiske musikkelskerne med Tsjaikovskys symfonier på platemarket Chandos, var naturlig nok forventningene skyhøye til orkesterets innspillinger med musikk av Anton Dvorak (1814-1894). Selv om solopartiene - spesielt i treblåserne - tidvis gnistrer, var denne innspillingen en liten nedtur, mye på grunn av lydbildet.
Bergen-filharmonien under ledelse av Ole Kristian Ruud leverer ett solid stykke arbeid med denne platen. Griegs «eget» orkester viser seg fram i storform, og når plateselskapet tråkker til med en Super-audio-cd med surround, får anlegget hjemme stua virkelig kjørt seg. 
To klaverkonserter og ett vokalverk av denne ultra-spesielle norske komponisten har Ole Kristian Ruud og Stavanger symfoniorkester gitt seg i kast med denne gangen. 
Det er god kjemi i den musikalske utførelsen som halvsøsknene Ernst
Simon og Liv Glaser viser på denne innspillingen med musikk av Franz
Schubert og Robert Schumann. Den utsøkte kammermusiseringen vitner om
gjensidig forståelse av musikken selv om aldersforskjellen er 40 år
mellom de to.
Fiolinisten ter Jung og gitaristen Kjekstad får virkelig lekt seg på denne spennende plata med norsk samtidsmusikk.
Barytonen Per Vollestad og pianisten Sigmund Hjelset har nå fullført sine tre plater med sanger av Christian Sinding (1856-1941). En trilogi som både er banebrytende, viktig og ikke minst utsøkt å lytte til. 
Ikke er det teknisk vanskelig - heller ikke med de store utladninger. Men Sibelius skrev mye av sin pianomusikk for amatører. Og det er i første rekke de lekne og vare tolkningen til Håvard Gimse som fascinerer.
Kontrabassist Bjørn Ianke (1948-2002) var en ener blant bassister. Han var
en av de musikerne som stadig var i utvikling, alltid søkende etter nye
uttrykksformer. Hele sin profesjonelle karriere arbeidet han målrettet for å
utvikle både seg selv som musiker og repertoartilfanget for solo kontrabass.
Med sin eminente teknikk, store kjærlighet for instrumentet og intuitive
musikalske forståelse var han en kilde til inspirasjon for flere av våre
hjemlige store komponister. Arne Nordheim, Cecilie Ore, Henrik Hellstenius,
Åsmund Feidje og Antonio Bibalo er noen av de som har skrevet verker
spesielt for Ianke, utfordret og lokket av de uante muligheter som
instrumentet fikk i hans hender.
Det er mildt sagt utrolig hva man kan få ut av en kontrabass, denne kjempen blant strykeinstrumentene.
Igjen kan man la seg forføre av et at verdens! beste kammerkor under Carl Høgsets eminente ledelse. Grex Vocalis' juleplate anno 2004 er noe av det vakreste, mest varierte og interessante som har dukket opp i denne kategorien. 
Det er tre av landets mer spennende komponister, pluss en brite, som MiNensemblet har tolket på denne plata. Og det er gledelig å registrere at dette fine orkesteret, eller ensemble om man vil, befester sin posisjon som ett av landets mest spennende og dyktige. 
Man er vant til en Richard Wagner (1813-1883) med sine gigantiske operaer, store orkestre og voldsomme musikalske linjer. Her møter vi en Wagner som på mange måter kan minne om Beethoven - egentlig ikke så rart da Beethoven hadde en spesiell plass i Wagners hjerte. At Kringkastingsorkesteret har spilt inn denne sjeldent spilte symfonien, sammen med Webers to symfonier er prisverdig.
Pianisten Lisbeth Skogen opplevde i 1987 alle musikeres mareritt. Hun ødela sin høyre hånd i en ulykke. Etter å ha kjempet seg tilbake til "konsert-nivå" i 2001, er hun nå endelig å finne på plate igjen. Og det er en imponerende plate Skogen har satt sammen. Ikke bare er programmet av den interessante sorten - men interpretasjonen av musikken er av det meget overbevisende slaget. 
Bjørn Ianke var en av landets ledende kontrabassister innen sjangeren «klassisk musikk». Dan Styffe er definitivt oppgaven verdig til å overta hegemoniet. For denne platen med musikk av fremtredende samtidskomponister er mildt sagt strålende. Oslo-filharmoniens alterende solo-bassist er nå ute med sin andre plate og både framførelse og programvalg står til 20 i stil. 
Det er alltid spennende å lytte til nye norske komponister som portretteres på plate. Ragnhild Berstad er langt fra noen «nykommer» i norsk musikkliv, men det er første gang hun presenteres med en egen plate. Sju verk har fått plass på denne innspillingen, som dokumenterer en imponerende kvalitet både når det gjelder musikken og framføringene. 
Fasinert setter man seg ned med cd-boka - undrende over hvordan et orgel fra 1737, stemt etter det gamle middeltone-prinsippet vil klinge sammen med en av landets flotteste sangerinner. 
Oslo Strykekvartett overbeviser stort i sin innspilling med musikk av Johan Svendsen for det tyske plateslekspaet CPO.
Stavanger Symfoniorkester har definitivt tatt steget opp i den nasjonale «orkester-eliten», noe denne nye platen med musikk av Geirr Tveitt viser til fulle. Vitalitet, drama og musikalsk sug kjennertegner denne innspillingen - briljant ledet av Ole Kristian Ruud, en dirigent som mer enn noen annen her til lands har studert Tveitts orkestermusikk. 
«Trivium» er meget trivelig lytting. Sven Lundestad er en av landets beste
gitarister og ansatt som professor ved Musikkhøgskolen i Oslo. Her
overbeviser han med meget godt spill, på en plate som presenterer et bredt
knippe musikk for dette instrumentet. Og det hele er meget vakkert og
behagelig musikk, som egner seg godt til pleie av en stresset sjel i
hverdagen.
Partituret til «Baldur's draumar» var lenge antatt tapt da London var under angrep under den andre verdenskrig. Men takket være komponistene Alexej Rybnikov og Kaare Dyvik Husby har vi nå det som antas å være svært lik det originale partituret fra urframføringen i 1938.
Det er en meget god cd duoen Kjell-Erik Arnesen på horn og pianist Jørgen Larsen nå presenterer.
Wolfgang Plagges musikk som presenteres på denne plata innbyr til delikate framføringer. Og musikerne Anna Follesø på fiolin og Helge Kjekshus på piano har løst oppgavene på en fremragendemåte. 
Tubaisten Øystein Baadsvik imponerter enormt på denne skiva...og den som tror at tuba er kjedelig å høre på bes vennligst handle inn denne innspillingen litt kvikt. 
