Wolfgang Plagges musikk som presenteres på denne plata innbyr til delikate framføringer. Og musikerne Anna Follesø på fiolin og Helge Kjekshus på piano har løst oppgavene på en fremragendemåte.
Det er mye nyskjerrighet og følelser i de fire verkene.
Follesøs fiolinspill er både dyktig og tidvis sart, noe som underbygger Plagges komposisjoner. Selv om fiolinen er i førersetet på denne innspillingen er også Kjekshus utmerkede spill med på å gjøre plata til en tilnærmet komplett lytteropplevelser. Komponisten har en imponerende verk-antall bak seg og ikke alt er like spennende, men på denne plata har man virkelig funnet frem til livskraftige komposisjoner.
Follesøs fiolinspill er både dyktig og tidvis sart, noe som underbygger Plagges komposisjoner. Selv om fiolinen er i førersetet på denne innspillingen er også Kjekshus utmerkede spill med på å gjøre plata til en tilnærmet komplett lytteropplevelser. Komponisten har en imponerende verk-antall bak seg og ikke alt er like spennende, men på denne plata har man virkelig funnet frem til livskraftige komposisjoner.
Komposisjonene kretser rundt hverandre som drabanter i et dobbelstjerne-kompleks og danner en estetisk så vel som en episk enhet: Den ene gir der den andre tar, den ene tier der den andre taler. I det hele tatt preges alle indre og ytre forløp av kontraster.
Spenningen forsterkes ytterligere gjennom bruken av både svært gamle og svært modernistiske instrumentale virkemidler. Komponisten Wolfgang Plagge våger seg dermed inn i to tilsynelatende svært forskjellige sirkler - bare for å oppdage at de henger tett sammen, som lenker i en kjede. Plata inneholder Sonata III (1997), Asteroid Suite (1987), Rhapsody (1996) og Sonata IV (2001).
-------------------------
Om musikken (av Wolfgang Plagge):
De to sonatene for fiolin og klaver op.93 og 116 er på mange måter speilbilder av hverandre. Ytre sett består begge av én loddrett og én vannrett tidsakse, den ene utagerende og rask, den andre innadvendt og stillferdig. Sonate nr. III op.93 (*1997) begynner heftig og urolig, men munner ut i en stille, staselig avslutningssats. Sonate nr. IV op.116 (*2001) har et stikk motsatt forløp; en statisk, famlende innledning leder etter hvert over i en eksplosiv og utadvendt avslutning. Også på et dypere plan kretser de to verkene rundt hverandre som drabanter i et dobbelstjernekompleks og danner en estetisk så vel som en episk enhet: Den ene gir der den andre tar, den ene tier der den andre taler. I det hele tatt preges alle indre og ytre forløp av binære kontraster – sterkt-svakt, hurtig-langsomt, lys-mørke, aggresjon-melankoli, sorg-glede. De to sonatene kan gjerne oppfattes som Janus-ansikter eller to poler med motsatt ladning, men selv oppfatter jeg dem snarere som to halvsirkler som møter hverandre oppe og nede.
Jeg har i disse to verkene latt meg fascinere nettopp av bipolaritet på alle plan – min sterke interesse for musikalsk middelalderhistorie har dessuten satt dype spor i sonate nr. IV i form av en gregoriansk sekvens; en gammel norsk versjon av Thomas Aquinas-hymnen "Lauda Sion" utgjør det ene av to hovedelementer i verket. Spenningen mellom gammelt og nytt forsterkes ytterligere gjennom bruken av både svært arkaiske (åpne kvinter, fiolinspill uten vibrato) og svært modernistiske (kvarttoner og aleatoriske elementer) instrumentale virkemidler. Som komponist våger jeg meg dermed inn i to tilsynelatende svært forskjellige sirkler – bare for å oppdage at de henger tett sammen, som lenker i en kjede.
Asteroide-suite op.33 (*1987) er en humoristisk omgang med mytiske skikkelser. Astronomene har fra gammelt av, etter hvert som de oppdaget stadig nye himmellegemer i og utenfor vårt solsystem, gjerne gitt de "nye" planetene, småplanetene og stjernebildene vakre og fantasifulle navn fra mytologiens verden. Slik har vi fått store deler av det greske og romerske panteon spredt utover på himmelhvelvingen i form av planeter og stjerner som for eksempel Mars, Venus og Orion. Navnene på de fire satsene i Asteroide-suite betegner derfor alle både høyst reelle småplaneter så vel som fire skikkelser fra den gresk-romerske mytologien: Melpomene er den tragiske diktnings muse, Ceres den romerske gudinne for kornavl, Vesta hjemmets og samfunnets skytsgudinne og symbol på renhet, og Hector var en uredd og bold gresk kriger, sønn av Priamos, berømt som mannen som tapte tvekampen med halvguden Akilles.
Mine skildringer av de fire asteroidene tar derfor utgangspunkt i deres gresk-romerske personkarakterer og er snarere ment som karikaturer enn karakteristikker. Suiten er en godlynt og lett ironisk kommentar til Gustav Holst's meget grafiske orkestersuite "Planetene". 3.Sats, "Vesta", inneholder dessuten en musikalsk hilsen til den store polske komponisten Witold Lutos¿awski i form av et lite sitat fra hans briljante "Dance Preludes".
Rhapsody op.89 (*1996) er et verk for solo fiolin i en diverterende stil, fullt av tekniske utfordringer for fiolinisten. Som i de to sonatene hersker også her en utpreget dualisme, og musikken omstiller seg brått mellom uttrykksmessige og tekniske ytterpunkter. Men dette er ett av de meget få av mine verker som inneholder utpreget "norske" musikalske elementer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar