Det begynner så inderlig vart. Kvartettens klangbehandling i starten på Ståle Kleibergs andre strykekvartett er så inderlig spilt og de vakre tonene folder seg ut som en blomst i sakte film.Man stopper opp, dissonansen kommer snikende - og Kleibergs musikalske drama er satt.
Dette kammermusikk av meget godt merke, og innspillingens fem musikere legger for dagen et spill som pirrer øregangene under gjennomlyttingen. Musikken er vakker, tidvis utfordrende, men i det store og hele maler Ståle Kleiberg (f. 1958) store flater i disse komposisjonene. Ved siden av strykekvartetten, er «Aske» for solo fiolin ett fasinerende stykke musikk, der Marianne Thorsen virkelig får boltre seg. Dette er et vakkert og virtuost verk som også Henning Kraggerud har spilt inn. Og det er morsomt å kunne sammenligne to så dyktige fiolinister tolke dette herlige verket.
Denne innspillingen er meget godt satt sammen. Den gir et fint innblikk i kammermusikk-komponisten Kleiberg.
Platens tittel «Mezzotint» er en metode for fremstille grafikk i dyptrykk på kobber, og er populært i forhold til å skravere. Egentlig en fin tittel som kan gi lytteren litt å reflektere over under gjennomlyttingen.
Platen er også velsignet med et ytterst godt cd-hefte. Og en stor blomst går også til de fem musikerne som medvirker på denne platen; Marianne Thorsen, fiolin - Øyvind Gimse, cello - Bård Monsen, fiolin - Ole Wuttudal, bratsj og Jørgen Larsen, klaver.
Lyden - vel som alltid når det kommer fra Lindberg Lyd blir opplevelsen av særdeles god klasse.
---
Fra det tidlige tjuende århundret og fremover har vi sett en radikal fornyelse av nedarvede kammermusikalske genre. Tenk bare på Debussys sene sonater, Bartoks strykekvartetter og, for å ta et høymodernistisk eksempel, duetter og kvartetter av Elliott Carter; eller for å bevege oss inn i et mindre normativt rom som noen liker å kalle postmoderne, Ståle Kleiberg i vår egen tid. I solo- og kammerverkene som er innspilt her, gjenvinner Kleiberg noe av den private musikksfærens kvaliteter. Soloverkene har en innoverskuende, ikke-eksponerende karakter, mens kammerverkene gjeninnfører klassisismens gjennombrutte arbeid og instrumentale karakterisering. I begge tilfeller gjøres det på en ikke-formalistisk måte, med skepsis til systemer og varsom bruk av retorikk.
Ståle Kleiberg er en sentral norsk komponist, med betydelig internasjonalt gjennomslag. Verkene på dette albumet representerer en mindre kjent, men ikke mindre verdifull side av Kleibergs produksjon. Hans innovative tilnærming, formale beherskelse og tekniske mesterskap kommer i særlig grad til syne nettopp i hans mange verk i kammerformat.
Fra det tidlige tjuende århundret og fremover har vi sett en radikal fornyelse av nedarvede kammermusikalske genre. Tenk bare på Debussys sene sonater, Bartoks strykekvartetter og, for å ta et høymodernistisk eksempel, duetter og kvartetter av Elliott Carter; eller for å bevege oss inn i et mindre normativt rom som noen liker å kalle postmoderne, Ståle Kleiberg i vår egen tid. I solo- og kammerverkene som er innspilt her, gjenvinner Kleiberg noe av den private musikksfærens kvaliteter. Soloverkene har en innoverskuende, ikke-eksponerende karakter, mens kammerverkene gjeninnfører klassisismens gjennombrutte arbeid og instrumentale karakterisering. I begge tilfeller gjøres det på en ikke-formalistisk måte, med skepsis til systemer og varsom bruk av retorikk.
Ståle Kleiberg er en sentral norsk komponist, med betydelig internasjonalt gjennomslag. Verkene på dette albumet representerer en mindre kjent, men ikke mindre verdifull side av Kleibergs produksjon. Hans innovative tilnærming, formale beherskelse og tekniske mesterskap kommer i særlig grad til syne nettopp i hans mange verk i kammerformat.
På platen:
«Strykekvartett nr. 2» (2012)
«Ruf und Nachklang» (2013) for klaver solo
«Ashes» (2010) for fiolinsolo
«Piano Trio nr. 2» (2002)
«Cellosonate» (2001)
«Sonanza e cadenza» (1998) for fiolin og klaver
STÅLE KLEIBERG: «Mezzotints»
Spilletid: 70:14
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar