Det skal ta tid å lytte seg gjennom samtlige av symfoniene til Jean Sibelius (1865-1957). Og de siste ukene har jeg med jevne mellomrom lyttet til en innspilling jeg vet jeg kommer til å høre en del på. Her byr Oslo-filharmonien og Klaus Mäkelä på en rekke gode tolkninger av den finske nasjonalkomponistens symfonier.
Musikken til den finske storheten er gigantisk. Hans landskap i musikk er sjeldent og fantastisk, og når det kommer en slik samling med hans symfonier har man enorme forventninger. Og langt på vei innfrir Oslo-filharmonien og deres finske sjefdirigent Klaus Mäkelä.
La meg begynne med begynnelsen. Den første symfonien. Og som klarinettist er jeg allerede solgt i løpet av de første taktene. Orkesterets soloklarinettist fanger min oppmerksomhet fra første sekund - og i denne symfonien, som kanskje er bitte litt undervurdert, blomstrer orkesteret i både de store orkestrale utfall og de mer solistisk pregede partier.
De to mest kjente symfoniene er selvsagt nummer to og nummer fem. Herlige orkesterverk, som er spilt inn et utall av ganger. I cd-hylla har jeg orkesterets innspillinger med både Mariss Jansons og Jukka-Pekka Saraste, og Mäkeläs versjoner kan så absolutt måle seg med de litt eldre mestere. Og i plateselskapet Deccas lydunivers står disse symfoniene seg godt.
Jeg har kanskje en liten favoritt fra denne syklusen i den litt såre, men også lett smilende sjette symfonien. Her henter Mäkelä ut vakre strykeklangene i den første satsen er simpelthen utrolig vakkert å lytte til. Og når obo, fløyte og horn blir med i fargeleggingen er i alle fall jeg helt fortapt. Her kommer musikernes evne til å være i klangen usedvanlig godt frem. Men også den mørke fjerde symfonien står seg meget godt i Mäkeläs tolkning.
Sibelius siste symfoni er etter min mening hans desidert beste. Her henter han frem det som er av inspirasjon og er på mange måter hans monument som komponist. Sibelius øser av sin kompositoriske erfaring, noe som har resultert i et strålende verk. Men her synes jeg det svikter litt. Sammenlignet med for eksempel med Berlin-filharmonikernes og Karajans innspilling (utgitt i 1993) mangler det litt musikalsk pondus i tolkningen og det lille ekstra i den musikalske fremdriften. Litt dumt da denne symfonien er et gigantisk punktum i Sibelius sin produksjon (selv om han kom med «Tapiola» et par år senere).
Samlingen avsluttes med det berømte tonediktet «Tapiola» - en fin avslutning på en musikalsk reise som nok vil vare i mange mange år. (selv om jeg må innrømme at jeg har andre favoritter blant de syv symfoniene).
Til slutt har jeg har lyst til å fremheve orkesterets brass-seksjon. Den er og forblir i verdensklasse!
Som en parentes får vi servert 3 fragmenter fra den finske komponisten som et slags ekstranummer.
At denne syklusen ledes av en (i skrivende stund) av 26-åring er spennende - men orkesterets sjefdirigent burde kanskje ventet noen år til med å lansere denne samlingen. Dette er tidvis modent tolket og man kan selvsagt ane at Klaus Mäkelä er i ferd med å bringe Oslo-filharmonien til en ny musikalsk sfære. Men slikt arbeid fra en dirigent tar selvsagt tid, men han er godt i gang allerede. Og det er bare å glede seg til fortsettelsen.
JEAN SIBELIUS: Symfonier og «Tapiola»
Oslo Filharmoniske orkester - Klaus Mäkelä (dirigent)
DECCA Classics (2022)
Spilletid: 4 timer og 25 minutter!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar