søndag 18. juni 2000

Et solid svennestykke



Alexander Skrjabin (1872-1915) er en komponist man aldri blir ferdig med om man først tar et dypdykk i hans komposisjonsverden. Hans symfonier og orkesterverk er et kapittel for seg selv, men også de 10 klaversonatene er også spesielle. De er ekstremt krevende - både for utøver og for lytter.

Skrjabin er en komponist som var med på utvikle klaversonaten til ensatsighet. Han var med på å bryte opp dur/moll-tonaliteten, og musikken hans gir et svevende inntrykk, noe også klaversonatene er gode eksempler på.
Da er det selvsagt spennende å høre hva den norske pianisten Håkon Austbø får ut av sonatene, pent samlet i 2 cd'er fra 1992.
Kaffe og en murstein av et partitur, er ledsagende kompanjonger til musikken som flommer ut av høytalerne. Og her er ordet flommer valgt med omhu, for Austbø anretter disse sonatene så man virkelig får visket ut det som finnes av taktarter og rytmer - vel nesten i alle fall.
Sammenlignet med innspillingen til Marc-André Hamelin (fra 1996) er Austbøs tilnærming - etter min oppfatning - mer rett frem. Han tar Skrjabins instruksjoner vel så bokstavelig som Hamelin, men er mer «rett på» i sin tolkning.
Men bevares - både Hamelin og Austbø er vel verd en lytt - og det er spennende å sette de to utøvere opp mot hverandre. Jeg synes Austbøs tolkninger blir frodige og han er særdeles tro mot partituret - som på sin side er særdeles detaljert i denne musikken - som på mange måter er en forgjenger for atonaliteten.
Håkon Austbø kommer fra Skrjabins sonater på en meget god måte. Han kaster et godt lys over den russiske komponistens teknikker, og om man har partituret for hånden er det artig å følge pianistens tolkning av materialet.
Ellers så fungerer denne musikken utrolig godt med øynene lukket. For i Skrjabins verden er lytterens fantasi også et godt hjelpemiddel.

HÅKON AUSTBØ: Klaversonater av Alexander Skrjabin (komplett)
Simax Classics PSC 1055 + PSC 1056 (1992)
Genre: Klassisk

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar