Marcus Paus: Lyrisk modernisme

Om det i det hele tatt er noe som kan defineres som en lyrisk modernist, så kan det kanskje passe på Marcus Paus (1979). Hans debut på platefronten er i alle fall så definitivt innenfor det man kan kalle et harmonisk klangskapende.

Tiltalende musisering

Norske musikere og dirigenter gjør seg stadig bemerket i utlandet. Å spille inn Wolfgang Amadeus Mozarts to kanskje største konserter med utenlandske utøvere er et svennestykke - ikke bare for musikere og dirigenter, men også for et plateselskap fra det høye nord. Og man kommer godt ut med dette prosjektet.

Mozart med gode solister

Seks av Oslo-filharmoniens gruppeledere har her fått muligheten til å vise seg frem for et stort publikum, en oppgave de løser med tidvis uimotståelig musisering.

Drivende gode strykere

Engegård-kvartetten skuffer heller ikke denne gangen. De har produsert en plate med kontraster, der kanskje den komponisten som står for 1900-tallets flotteste instrumentering for strykere, Benjamin Britten (1913-1976) - ruver på denne platen.

Blomstrende virtuos

Å gi seg i kast med Mozarts fiolinkonserter er en ting. Og spille dem inn på cd slik at alle kan sammenligne den nye utgivelsen med alle fiolinvirtuoser i hele verden, er på mange måter det samme som å bli kastet inn til løvene. Og det er den utfordringen Vilde Frang har tatt med denne platen.

12 viktige år - fire symfonier

Fartein Valen (1887-1952) er uomtvistelig en av de virkelig store komponister i norsk musikkliv. I løpet av perioden 1937-1949 skrev Valen noe av det mest interessante som er kommet fra en norsk «modernist», nemlig hele fire symfonier.

Strålende vakkert

Norske innspillinger hevder seg stadig på den internasjonale musikkhimmelen. Denne gangen har Barokkanerne tatt for seg orkestermusikk av Georg Philipp Telemann (1681-1787). Og hvilket musikalsk møte det er blitt!