Gnistrende blåsere

Dette er en av de aller beste platene et norsk blåseorkester har presentert noen sinne.

Her servers kjente perler sammen mer litt mindre spilt musikk. Og du verden for en kompositorisk kvalitet man har plukket til denne innspillingen.

En perfekt «kammer-Beethoven»

Flott klang og masse overskudd. Slikt blir det fin musikk av. Her får vi servert «Serenade i D-dur op.25, «Trio for klarinett, cello og piano» op.11 og ott«Trio for fløyte, fagott og piano» WoO37. Og servitørene er et knippe meget opplagt musikere fra Oslo-filharmonien.

Beethoven er en av musikkhistoriens virkelig gode komponister i det lille formatet. Og når man så får tre flotte verk formidlet med en utrolig musikalitet, sitter go'smilet trygt gjennom hele gjennomlyttingen.

Imponerende samspill

To pianister - to forskjellige musikere - to mennesker med sine personlige oppfatninger av musikken. Men det er som om en pianist - en musikalsk tolkning - her utgjør ett musikalsk medium. Ralph van Raat og Håkon Austbø gir oss en plate som er spesiell.

Lavmelt og smakfullt

Norske tubaister har en egen evne til å markere seg godt når man først gir seg til kjenne. Nå dukker det opp en ny mann fra vest i landet - Eirik Gjerdevik - en mann med vakker og smakfull klang i sitt instrument. «Music for blue days» er tittelen på plata - og det er en tittel som virkelig står til helhetsinntrykket.

Varm mezzo

Ann Hallenberg har en varm og vakker stemme. Sammen med Stavanger symfoniorkester og kammerkor, tar hun oss med inn i Bel canto-stilens verden. En verden hun formidler på nydelig vis.

Stor musikk med stor musiker

Den andre og tredje platen i serien med samtlige Bachs orgelverker og er tatt opp i den katolske domkirken i Arlesheim. Orgelet der er opprinnelig bygget av Andreas Silbermann, bror av den enda mere kjente orgelebyggeren Gottfried Silbermann. De akustiske omgivelsene er formidable, og på tross for at orgelet er en del ombygd gjennom årene, har det bevart noe av den unike varme og klare klangen som barokkens mestre var så kjent for.

Og det er tydelig at når domorganist Kåre Nordstoga får fingrene i tangentene på dette orgelet så oppstar det musikalsk magi.

Ny mester-cd

Kenneth Karlson leverte en banebrytende innsats med plata «Sofferte Onde Serene», der han framførte musikk av Giacinto Scelsi, Luciano Berio og Luigi Nono. Undertegnede forundres ikke om denne strålende musikeren stikker av med priser for denne plata også.

En spesiell godbit

Luciano Berio (1925-2003) var en komponist med stor sans for å eksperimentere og å skrive spesielle ting, ved siden av å orkestrere andres musikk. Denne platen gir et særs godt bilde av Berios skriverier på denne måten, der «Rendering», Berios fullførelse av Franz Schuberts fragmenter til en tiende symfoni står frem som et spesielt verk.

Kontrastens egenskap

Denne platen krever mer enn å komme skliende inn foran høytalerne. Musikken har nemlig en klar programmatisk profil - kontrast mellom by og land, for å forenkle saken noe. Likevel oppleves innholdet som nytt hver gang man lytter på musikken. Derfor er platas cd-heftet nær sagt en dyd av nødvendighet for å gi denne musikalske opplevelsen full rettferdighet. 

Provoserende - Imponerende

Kan gjentagende cluster-akkorder - i ulike styrkegrader - over et visst tidsrom gjøre vondt? Definitivt!

I Christian Bloms «Manualenes Poesi» (2007-2011) hamrer bokstavelig talt pianisten inn disse akkordene - og selv om dette maner frem både emosjonell smerte og ørenes provokasjon, så går «forbannelsene» etter hvert over i fasinasjonen over hvor store forskjeller det er i disse akkordenes mange uttrykk og klanger. Og bak lurer poesien - og hele verket avsluttes på en høyst raffinert måte - som overrasker.

Sanger fra den nye wienerskolen

Vel, selv om de tre komponistene Schönberg, Berg og Webern sine sanger ikke bryter med tonaliteten på denne innspillingen, så ble de tre herrer etter hvert synonymt med den nye wienerskolen.

Det er to markante musikere som presenterer musikk av tre komponister som satt sterke spor etter seg i begynnelsen av forrige århundre. Denne platen inneholder sanger fra komponistene tidlige karrierer - og ved siden av den musikalske kvalitet som mezzosopranen Marianne Beate Kielland og pianisten Nils Anders Mortensen serverer - gir musikken et fint bilde rundt de tanker og ideer komponistene hadde i sine tidlige karrierer.

Djervt og dyktig

Sindre Myrbostad - merk deg navnet. På sin cd-debut gir han seg i kast med et riktig så djervt svennestykke - «24 preludier» op.11 av Alexander Skrjabin. Musikk som er full av følelser og farger. Og det skal sies at Myrbostad er ytters dyktig i å fremheve de klanglige aspektene ved Skrjabins nydelige preludier. Alle moll- og dur-tonearter er representert i disse preludiene, noe som setter utøveren på solide utfordringer vedrørende stemning og klangfarger, noe Myrbostad løser på en særdeles fin måte. Musikken er levende og føles naturlig spilt. Da har han på mange måter gjort jobben sin under innstuderingen.

En utøver av de sjeldne

Dan Styffe og Oslo-filharmonien presenterer med denne platen verdenspremieren på kontrabasskonserten til Rolf Martinsson, en konsert som ble urframført 7. april 2011 i Oslo Konserthus.

Og selv om det presenteres en rekke verk for solo kontrabass og duetter for fiolin og kontrabass på denne plata, er det Martinssons konsert som stjeler mye av oppmerksomheten.

Et levende orkester!

Hvordan lytter vi til musikk? Ja, hvordan lytter vi i det hele tatt? Som Gullvågs illustrasjon peker mot på dette coveret, åpenbarer denne innspillingen en rimelig utrolig lydopplevelse. Det klingende resultatet er så krystallklart at man hører hver enkelt utøver i høytalerne, noe som setter skyhøye krav til musikerne. Ja, selv balansen gruppene i mellom kan et trent øre ganske greit gjøre seg opp en mening om. Og har man et godt 5.1 eller 7.1-anlegg er det bare å nyte i fulle drag.

Friskt fra en cellist og tre bautaer

Det er spenninger og lidenskap Jakob Kullberg maner frem fra sine cellostrenger. Og han får god hjelp fra tre av nordens største komponister.

Den danske cellisten Jakob Kullberg betegnes som en av de drivende krefter innenfor ny musikk i Europa. Derfor er denne platen både spennende og informativ.

Nyt denne!

Når rockens legender tar med seg et symfoniorkester på sin nye cd, bør et par alarmklokker ringe. Derfor er det så inderlig herlig når alarmen blir til en vekkerklokke, en vekkerklokke som gjør at man smiler fra øre til øre. For dette prosjektet signert Keith Emerson er strålende gjennomført. At prosjektet også har sterke norske bidrag, gjør ørene kanskje litt ekstra stolte.

Solid orgel-debut

Dette er et gledelig bekjentskap for alle som liker å ta et lite dypdykk ned i orgel-litteraturen i ny og ne. Og igjen blir man klar over hvor godt det er å bla i en velskrevet og opplysende cd-bok underveis i lyttingen.

Selv om det ikke er noen revolusjonerende musikknyheter Skille presenterer med denne platen, gir den et meget fint innblikk i de musikalske strømninger og ikke minst «den nye tanke» de tre herrer Vierne, Widor og Franck serverte med sine oppsiktsvekkende orgelverk.

Nakent - Levende

Musikken på denne plata er tatt opp i en gammel oljetank i det lille fiskeværet Nyksund. Veien ender her, på ei øy ved kysten av Nord-Norge. Og tanker rundt ensomhet, opplevelse, ro, lykke og savn, kan fint vandre sammen med Bugges musikk på denne platen. Spenningen i den følsomme cellostrengen er til å føle på.

Lydvibber

Man blir smått imponert av Ørjan Matre og Rolf Borch. Ørjan Matre er blant de fremste i en ny og spennende generasjonen norske komponister. Og man må bare medgi at «Inside Out» er en imponerende debututgivelse, som lover godt for fremtidige klangutfoldelser.

Like mye er platen et strålende portrett av klarinettisten Rolf Borch. Han behandler sitt instrument på en fasinerende måte, der klanglige eksperimenter og rytmisk virtuositet er sentrale resulateter.

En hyggelig plate

Tine Thing Helseth er definitivt ett av våre virkelig store musikalske talenter. Hun slo ned som en liten bombe med en innspilling av de mest kjente trompetkonsertene for fire år siden, Nå serverer hun en plate med skikkelige musikalske svisker, samt en innspilling av Griegs «Haugtussa». En hyggelig plate, men langt unna innertieren.

Nok en flott Tellefsen-plate

Det er ikke ofte vi har to nyere innspillinger av de samme verkene som kan sammenlignes her på berget - men bare ett år etter at Einar Steen-Nøkleberg lanserte sin 4-cd sterke Thomas Tellefsens-samling - så kommer Jørgen Larsen ut med noen av de samme verkene.

Levende ildfugl

Det er 1910-versjonen av den komplette balletten «Ildfuglen» Bergen Filharmoniske orkester presenterer. Og med et oppegående team av lydteknikere, når denne innspillingen godt opp blant orkesterets senere innspillinger.

Dristig og vellykket

Det er bare å ønske Tromsø Kammerorkester velkommen i den stadig voksende floraen av norske ensembler. Dette er deres CD-debut - og den kunne nesten ikke vært mer overbevisende. Orkesteret er nøye på balansen, har en flott klang og presenterer musikk som man må ha gode nerver for å framføre. For her er det en snau time med samtidens standardverker som spilles - og det spilles godt.

Det er ungt...det er friskt

Fremtiden ser lys ut - om man legger denne platen til grunn - i alle fall på det musikalske plan.

Her presenterer ni gryende toppfiolinister ni verk for solo fiolin - musikk som er både spennende og utfordrende. Noen ganger kan man jo undre seg over hva komponister mener med sine skriverier. Men dette knippet av komponister har virkelig levert miniatyrer som tilfredstiller de fleste kriterier på nyskapende og spennende musikk. At musikken trigger nyskjerrigheten til lytteren er ingen selvfølge - men tonene som klinger ut av høytalerne fra denne produksjonen får en til å undres og forundres såpass mye at blaing i cd-boka underveis blir en liten ekstra fornøyelse.

Fortreffelig Alban Berg

Fire spennende komponister gjør at dette blir et trivelig møte foran høytalerne - der ett av verkene virkelig blir tiltalende framført.

Dette er pianisten Anne Eline Riisnæs sin første solo-cd og det er mye fint spill.

Stjernemusiker i bane

Kombinasjonen cello og korps er sjelden - og derfor spennende i seg selv. Og møtet mellom den enslige strykeren og et fullsatt blåseorkester skaper spenninger og overraskelser.