Den snaut 50 minutter lange fiolinkonserten til Edward Elgar (1857-1934) har aldri gått rett inn hos meg, rett og slett fordi jeg synes den er alt for lang med sine romantiske og tidvis småpompøse deler. Likevel må jeg si at med Vilde Frang i førersetet er det mye spennende og godt å låne øret til.
Den bejublede fiolinisten Vilde Frang kan sine ting, og denne konserten har hun hatt på programmet en stund nå. Den har også blitt vist på mezzo tv og NRK med London Symfoniorkester og Antonio Pappano som dirigent - så jeg har fått min lille dose av denne konserten de siste månedene.
For en del år siden fikk jeg tak i Hillary Hahns innspilling der fiolinkonserten er satt sammen med Vaughan Williams uimotståelige «The Lark Ascending» (London symfoniorkester/Colin Davis), og den fikk en god del runder i spilleren, mye takket være «The Lark». Og etter min lille mening er Elgars konsert et godt stykke unna kvalitetene til konsertene signert Mendelssohn, Bruch, Beethoven og ikke minst Sibelius.
Men når det er sagt blir man smått imponert av Vilde Frangs spill. Hun har jo sin vakre, varme og intense tone - hun leker i de raske partiene og formidler musikken på sublimt vis, noe som gjør at mitt terningkast tross alt lander på 5 øyne. Og det er spesielt i konsertens hurtige deler, med teknisk krevende spill, som vekker den aller største interessen. Men som sagt - dette er ikke en av mine favorittkonserter.
Vilde Frang er tro mot Elgars partitur. Ja, selv kadensene blir formidlet til punkt og prikke og med fin innlevelse.
Som haleheng til konserten har Vilde Frang supplert med Elgars «Carissimia» for fiolin og piano, samt William Lloyd Webbers (1914-1982) nydelige «The Gardens at Eastwell - A Late Summer Impression».
EDWARD ELGAR: Fiolinkonsert
Vilde Frang, fiolin - Thomas Hoppe, piano
Deutsches Symphonie-orchester Berlin - Robin Ticciati (dirigent)
Warner Classics (2024)
Spilletid: 55'17
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar