Følsomt og intenst

Live-innspillinger er selvsagt noe annet enn studio-innspillinger. Oslo-filharmonien og Mariss Jansons har gitt ut Mahlers første og niende symfoni på en dobbel-cd. Og det er den følsomme og inderlige interpretasjonen til Jansons som setter sitt preg på disse to symfoniene.

Jansons er en Mahler-kjenner av rang - og han har på en måte «lært» opp sitt gamle orkester til å bli et høyt aktet Mahler-orkester.

Innspillingen er så god den kan få blitt når man tar høyde for litt hosting og harking fra publikum. Men det denne innspillingen tjener på er nerven og intensiteten i framførelsene.

Å fremføre Mahlers symfonier er noe av det mest krevende som finnes og det er med fornøyelse man registrerer at dette så til de grader holder mål. Eller for å si det litt folkelig; Noen ganger er det så man får lyst til å grine en skvett! Så inderlig er disse innspillingene.

Å spille Gustav Mahlers symfonier er den største oppgaven et symfoniorkester kan ta på seg. Musikken setter enorme krav både til hver enkelt musiker med solistiske partier, og til hele orkesterets samhandling. Det passer med andre ord som hånd i hanske for den enheten Mariss Jansons og Oslo-Filharmonien har bygget opp gjennom disse årene. Vi tar også med Jansons uovertrufne evne til skape en organisk enhet av musikkens mange sjikt, samt hans store hjerte for Mahler spesielt. Den kompromissløse og ustoppelige kraften som kjennetegner Jansons musisering gir oss her Mahlertolkninger av ypperste klasse.

Symfoni nr. 1 er skrevet mens komponisten var i midten av 20-årene og summerer på mange måter hans utvikling så langt i livet, både ved å hente materiale fra tidligere verker og ved allusjoner til mislykkede kjærlighetsforhold. Opprinnelig hadde verket fem satser. Men i respekt for historiens store symfonikere ville Mahler ikke være for ambisiøs, og kalte verket for et «symfonisk dikt» med undertittelen «episoder i en kunstners liv». Det fantes også et skrevet program med handlingsforløp for hver av satsene, hentet fra Jean Paul Richters roman «Titanen».

Symfoni nr. 9 ble Mahlers siste, selv om han ved sin død var godt i gang med en symfoni nr. 10. Den naive optimismen fra den første symfonien er borte. Ofte hadde Mahler fortalt om den overtroiske frykten han hadde for å skrive sin symfoni nr. 9, med referanse til Beethoven, Schubert og Bruckner som alle bare rakk å fullføre ni symfonier. I årene før denne symfoniens tilblivelse fikk Mahler vite at han led av en hjertefeil som sannsynligvis var dødelig, samtidig som hans eldste datter døde av tuberkulose. I lys av dette kan man forstå hvorfor Symfoni nr. 9 gjerne sies å ha en blanding av fornektelse og aksept ved seg. Selv til Mahler å være, som holdt fast ved at hver symfoni skulle inneholde en egen verden, er denne symfonien utrolig utrykksfull og variert.

OSLO FILHARMONISKE ORKESTER/MARISS JANSONS: «Gustav Mahler; Symfoni nr.1 og 9»
Musikkoperatørene/Simax Classics PSC 1270 (2003)
Spilletid: 135:27 (2 cd)