Ole-Henrik Moe markerer seg her som en særdeles original og uredd komponist. I
sine to verk "Ciaccona" (2002) og "3 persephone percetions"
(1996), drar han solo-fiolinens klanglige uttrykk til sine yttergrenser,
forøvrig mesterlig presentert av Kari Rønnekleiv.
Det er ikke alt for ofte norske klaverkonserter gis ut på et internasjonalt anerkjente platemerke, Men konsertene av Eyvind Alnæs (1872-1932) og Christian Sinding (1856-1841) som her er spilt inn, er betydelige i norsk musikkhistorie - og fortjener sin plass. Her er de godt tolket av Piers Lane.
Plata "Chromos" er nok et bevis på at norsk samtidsmusikk ikke på
langt nær er så vanskelig tilgjengelig som noen vil ha det til.
Dempede lyder, klanger og farger. Det er en nedtonet, men like fullt en
spennende cd slagverkensemblet Puls og Ning trio gir ut.
Cecilie Ore (f.1954), Emil Bernhardt (f.1979), Eivind Buene (f. 1973) og David Bratlie (f. 1972) utgjør firkløveret av komponister på denne innspillingen med Cikada strykekvartett. Resultatet er variert, spennende og krevende lytting.
Christian Lindberg er en gudbenådet trombonist. Hans spill er på denne platen kan knapt overgås. Og når solist og orkester ledes av en ypperlig dirigent kan man bare sette seg ned å nyte.
Når to av landets fremste instrumentalister slår sine hoder sammen, må det
blir bra.
Tubaisten Øystein Baadsvik legger for dagen et imponerende solospill i Tubakonserten til Kalevi Aho (1949). At Bergen-filharmonien gjør en helstøpt figur i kontrafagottkonserten til samme komponist gjør at denne platen blir et fint innblikk i finsk samtidsmusikk.
Jon Faukstad hører etter hvert til en av nestorene i norsk musikkliv. Hans
utrettelige "kamp" for accordionets plass i norsk samtidsmusikk
slår med "Accordion Chamber" ut i full blomst - nesten.
Trenger du påfyll av rikdom i sjel og sinn? Har du en stresset eller vond hverdag? Eller er du bare glad i opplevelser som gir deg velbehag? Da bør du unne deg en time sammen med et norsk vokalensemble av klasse, med en cd der lydformatet overgår det meste.
Edvard Grieg begynte å skrive musikk til en opera, men det ble kun med fragmenter. Likevel aner vi storhet i musikken - og i framførelsen.
Eivind Groven (1901-1977) var melodiker i sin samtid. Han møtte stadig motstand blant den etablerte "eliten" av kritikere ved å blande inn folkemusikken i den klassiske stilen. Men hans svar på denne "modernismen" var urokkelig. Han samlet inn melodier, brukte dem i sine verk og skapte samtidig et sprakende fargeteppe i harmonier og spennende instrumentering. Her presenterer Stavanger Symfoniorkester fire verk i datidens nyskapende - to av dem er sentrale i norsk musikkhistorie.
Musikk av Ludvig van Beethoven (1770-1827) og Lasse Thoresen (f. 1949) er koblet på den tredje Beethoven-platen som Grieg trio gir ut. Og det er en velkommen kontrast denne utrolig fine trioen deler med oss.
PK Svensen overbeviser på denne plata med forholdsvis nye norske
trombonekonserter signert Wolfgang Plagge, Egil Hovland, Magne Amdahl og
Torstein Aagaard-Nilsen.
Her kan man bare legge seg paddeflat av beundring. Ikke bare har Solveig
Kringlebotn valgt musikk som passer usedvanlig godt til hverandre på denne
platen, men hun beshersker også de krevende sangene på en beundringsverdig
måte. Og pianisten Malcolm Martineau er så absolutt med på notene - og er
sterkt medvirkende til at "Erwartung" er blitt et album i den
internasjonale toppklassen.
Brahms' klarinettsonater er for mange klarinettister "standard"
-repertoar. Hvor mange har ikke kranglet med seg selv om vonde passasjer -
slitsomme oktav-sprang og strevet med å få lettheten inn i musikken.
Det er ikke helt ueffent å trekke likhetspunkter mellom den fransk mester
Olivier Messiaen og vår egen Magnar Åm. Mye av tonespråket og stemningen i
de to herrers musikk har felles trekk.
Igjen er man vitne til at driftige sjeler tar tak i ødelagt eller forsvunnet
norsk musikk. Denne gangen er det Sigurd Islandsmoens "Requiem"
fra 1936 som trekkes frem fra glemselen.
Denne plata representerer to komponister som ikke bare hadde felles ideer,
men som også var virksomme i det norske musikklivet samtidig.
Komponisten Sigmund Lillebjerka fra Bodø kan med god
grunn kalles en bauta i det nordnorske musikklivet.
Det har blitt avfyrt mange rivende diskusjoner om Oslo-filharmonien som
(manglende) formidler av norsk samtidsmusikk. Her serverer orkesteret og dirigent Christian Eggen spennende musikk blant annet for fløyte og saksofon.
Edvard Griegs to Peer Gynt-suiter er nok to av Norges mest innspilte verk internasjonalt. Og en rekke av de virkelig store orkestrene har gjort opptil flere versjoner med forskjellige dirigenter. Det samme har Bergen-filharmonien gjort - og jeg må si at denne innspillingen, koblet med blant annet sørgemarsjen og «Gammelnorsk romanse» er av det virkelig flotte slaget.
Det er stor spennvidde i cellist Stig Valbergs debut-plate. Hans musikkvalg
med musikk av Johann Sebastian Bach (1685-1750), Benjamin Britten(1913-1976) og Sofia Gubaidulina (1931),
viser hvilken strålende musiker han er.
Det er noe eget ved å lytte til det mektige og majestetiske orgelbruset som
Bjørn Boysen skaper ut fra Arild Sandvolds musikk. Og at denne musikken også
lever utenfor en "kristen" setting er Boysens innspilling et klart
bevis på.
Her har vi to utrolig flotte cellokonserter som presenteres av et stjerneskudd av en musiker. Daniel Müller-Schott og dirigent André Previn skaper her en duo som på mange måter overgår samarbeidet mellom Jaqueline du Pré og Daniel Barenboim - og som er et lite hakk bedre enn Previns og Yo-Yo Mas innspilling fra 1990. Det er cellokonsertene til Edward Elgar (1857-1934) og William Walton (1902-1983) som får en strålende presentasjon av den meget talentfulle tyske cellisten.
