Arne Nordheims (1931-2010) musikalske landskap ble i en lang periode forbundet med «pling plong». I dag må det erkjennes at Nordheim var en av vår tids store internasjonale komponister. 
Her får man servert Johannes Brahms` (1833-1897) samtlige orgelverk, samt to mindre verk av Clara Schumann. 
Truls Mørk er ute med musikk av komponisten Carl Philipp Emanuel Bach (1714-1788). I samspill med Les Violons du Roy, ledet av Bernard Labadie, sendes lytteren inn i en klangverden som formidles med varme, trygghet og virtuositet.
Igjen er det bare å bøye seg i støvet! 
Noe kjent - noe ukjent. Denne plata til Forsvarets Stabsmusikkorps innbyr til fest - og den innfrir. 
Dette er en særdeles god dokumentasjon fra en fiolinist. Spilleglede, innsikt, teknikk, innlevelse og evne til å formidle er fine egenskaper å ha meg seg. 
Gøyalt! 
Dette er supersaftig fransk barokk av uimotståelig merke! Det hele anrettet av en glitrende norsk musiker; Ketil Haugsand. Og det er far og sønns fem suiter som her serveres. Suitene er opprinnelig skrevet for gambe av pappa Antoine, og senere arrangert av hans sønn Jean-Baptiste-Antoine.
Så kom det en plate med Tveitt-musikk som virkelig får en til å stusse. Her er det plutselig en eksotisk og fremmed Geirr Tveitt vi møter. Godt formidlet av et knippe dyktige musikere. 
Tidvis får man bare lyst til å skrike "JADA!"
Bestillingen av «Imella» virkeliggjorde drømmen Rolf Wallin hadde hatt lenge; «å kombinere drivet og det direkte uttrykket i folkemusikken med den muligheten kunstmusikken har til å ta lytteren med på en reise i store og skiftende lydlandskap.» 
Vilde Frang blir en av nasjonens virkelig store musikere. På denne platen med musikk av Edvard Grieg (1843-1907), Bela Bartok (1881-1945) og Richard Strauss (1864-1949), møter vi en fiolinist som i en alder av 25 år spiller med den fineste innlevelse og musikalsk kompetanse. Denne platen er en kammermusikalsk perle.
Det er ikke første gang Olav Anton Thommessen (f. 1946 i Oslo) gir seg i kast med å bearbeide folketoneinspirert musikk. Denne gangen har han tatt for seg Arne Garborgs mesterverk «Haugstussa», og han har forsynt seg fritt av Edvard Griegs musikk - ikke bare hans «Haugtussa», med vi finner biter av de lyriske stykkene, slåttene, klaverkonserten og flere deler av den norske mesterens kammerverk. 
Dette er musikk som puster. Og slik platen er satt sammen blir dette aldri kjedelig. 
Kombinasjonen Sergei Rachmaninov (1873-1943) og Leif Ove Andsnes er i denne tappnigen en sann fryd for øret. Her møtes to av de virkelig store klavervirtuosene verden har sett - den ene som utøver - den andre som komponist. Resultatet er smått magisk.
Dette er den tredje av i alt fire cd-plater med orkestermusikken til Johan Halvorsen (1864-1935). Platen er variert, gir et godt bilde av Halvorsens komponering - og inkluderer glimrende utøvere.
Denne utgivelsen blir gitt ut i forbindelse med den store retrospektive John
Cage utstillingen ”The Anarchy of Silence”presentert på Henie Onstad
Kunstsenter fra 25.februar til 30.mai 2010.
Leif Ove Andsnes kan sin Schumann - og på denne dobbelt-cd'en har han med seg søskenparet Christian og Tanja Tetzlaff på henholdsvis fiolin og cello. Et triosamarbeid som virkelig er av ypperste merke!
Den forholdsvis ukjente komponisten Hjalmar Borgstrøm er i vinden som aldri
før. Lett å forstå egentlig, tatt i betraktning nordmenns interesse for de
virkelig store verk - store linjer og de største operaer.
Norske verk for klarinett og orkester er ikke varen du finner i fremste hylle. Det har klarinettisten Hans Christian Bræin tatt konsekvensen av. Og resultatet er en særdeles god plate som gir et godt innblikk klarinettens solistplass i norsk orkesterliv på 1900-tallet.
Lawrence Power en en britisk bratsjist av solid merke. Denne gangen samarbeider han med Bergen filharmoniske orkester - og resultatet er av det meget gode slaget. Her er det ungarsk musikk for alle pengene.
Dette er musikk som i stor grad er tuftet på musikerne frihet til improvisasjon. Leif Segerstams partiturer er korte og inneholder kun det nødvendigste. At de også skal spilles uten dirigent er også vel verd å legge merke til.
Dette er musikk som spenner vidt - både i tid og i uttrykk. Og i det store og hele har Synne Skouen lykkes med sitt "Best of..." album. 
