mandag 22. mai 2023

Ragnhild Hemsings mange strenger


 Den prisvinnende fiolinisten Ragnhild Hemsing er ute med en ny plate, med en solid tysk klassiker, etterfulgt av tre norske verk. Og hun spiller på alle de strengene hun har - både på fiolinen og hardingfela.



Det er det tyske plateselskapet Berlin Classics som står bak utgivelsen med den norske fiolinvirtuosen og Bergen Filharmonsike orkester. Hardingfela er eksotisk - i alle fall for det tyske (les internasjonale) publikum, så det er spesielt fint at hun tar ett av de få klassiske verkene for dette instrumentet med på denne utgivelsen.

Musikalsk sett er plata så absolutt verd flere lytt. Selv om Max Bruchs første fiolinkonsert er spilt inn "en million ganger" (og en av mine favoritter blant de store romantiske fiolinkonsertene), er det alltid spennende å lytte til nye versjoner. Og både solist og orkester leverer varene. Det er nydelig framført og igjen skjønner vi at både solist og orkester har tatt et solid steg inn i den internasjonale musikksfæren. Men det må sies at Hemsing er modig som tar med dette verket på en innspilling av et tysk plateselskap. Selv har jeg noen favoritter med denne konserten; Anne-Sophie Mutter med Berlin-filharmonikerne og Karajan, samt de gledelige norske innspillingene med Vilde Frang og Sonoko Miriam Welde som begge musiserer sammen med Oslo-filharmonien. Sågar Bergen-filharmonien har en Bruch-innspilling til på samvittigheten med Vadim Gluzman. Likevel - Ragnhild Hemsings versjon føyer seg pent inn i rekken av innspillinger jeg gjerne tar fram flere ganger.

Så var det Geirr Tveitts Hardingefelkonsert «Tri Fjordar» op.252. Her viser Hemsing igjen hvor godt hun kler hardingfela (eller omvendt). Hun spiller med intensitet og overskudd og har et godt ledsagende bergensk orkester med seg. Også her har jeg en "gammel" favoritt. Den mer 20 år gamle innspillingen med Arve Moen Bergset og Stavanger symfoniorkester. Lyden på denne nye innspillingen gjør at Hemsing nesten står inne i stua å spiller, men likevel blir hun ikke for dominerende i lydbildet. Både Bergset og Hemsing musiserer aldeles herlig på sine innspillinger, og det er litt gøy (men selvsagt nerdete) å sitte å sammenligne innspillingene, med eller uten partitur (kan skaffes på NB Noter).

Mellom disse to konsertene har hun funnet plass til Johan Svendsens vakre «Fiolinromanse» som er ett av norske fiolinisters standardverk, og et fint, men lite framført stykke musikk av Sigurd Lie - «Huldra Aa'n Elland». Her får igjen lytteren en dose norsk folklore. Ikke dumt tenkt når denne plata selvsagt er myntet på et stort internasjonalt publikum. 

Musiseringen står til en solid sekser. Hemsing trakterer sine instrumenter på en fortreffelig måte. Det samme kan sies om de ytterst flotte og musikantiske ledsagerne i Bergen Filharmoniske orkester som ledes av Eivind Aadland. 

Les om Hardingfela her!

På plata:
Max Bruch (1838-1920): «Fiolinkonsert nr.1 g-moll» op.26
Johan Svendsen (1840-1911): «Fiolinromanse G-dur» op.26
Sigurd Lie (1871-1904): «Huldra Aa'n Elland», konsertsykke for fiolin og orkester
Geirr Tveitt (1908-1981): «Hardingfelekonsert nr.2 - Tri Fjordar» op.252

RAGNHILD HEMSING: Bruch + Tveitt
Bergen Filharmoniske orkester - Eivind Aadland (dirigent)
Berlin Classics 0302757BC (2023)
Spilletid: 61:14



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar