Det er lenge siden «Olavsofficiet» var en tradisjon i Norden. Men faktum
er at dette lite fremførte verket sannsynligvis er fremført like mange
ganger som Edvard Griegs musikk. For gjennom middelalderen ble
«Olavsofficiet» sunget i alle kirker og katedraler i de nordiske
landene.
I mer enn 30 år har Mørk Karlsen vært aktiv i norsk musikkliv, og hans omfattende produksjon inneholder symfonier, oratorier, konserter, kammermusikk, kantater og musikk for kor, korps og orgel.
Den 32 år gamle russiske mesterpianisten Boris Berezovskys spill på denne plata med Beethovens musikk sprudler. Det er virtuost og følsomt spill den talentfulle og velrenommerte musikeren legger for dagen.
Et år etter at den første innspillingen i serien med Brahms fire symfonier ble lansert, fullføres nå syklusen med «Symfoni nr. 1 op.68», en live innspilling fra Oslo Konserthus. Som helhet er denne trilogien et solid manifest på det nivået som Oslo Filharmoniske Orkester har oppnådd.
Christian Sindings musikk får smått om senn sin renessanse her i landet. Mye takket være at noen av våre orkestere setter hans musikk på plakaten.
Bergen filharmoniske orkester har her spilt inn samtlige symfonier av Nikolai Rimsky-Korsakov (1844-1908), pluss klaverkonserten og tre orkesterverk. Alt samlet på en dobbelt-cd.
Strykekvartetten har en særdeles sterk plass blant norske komponister. Derfor er det alltid spennende å høre på nye innspillinger av denne musikkformen. På denne platen er det Oslo strykekvartett som serverer en på alle måter god plate.
Dette er et vitnesbyrd om en av våre store nålevende orkesterbehandlere. Ragnar Søderlind (f. 1945) fremstod som et komposisjontalent av de mer sjeldne da han bare 18 år gammel fikk fremført orkesterverket Jølsterslått. 
Transit heter denne platen med musikk av Knut Vaage (f. 1961). Og det er en mangslungen plate, der modernismen, tilfeldighetes musikalske spill, samt en dose jazz og rock har fått innpass. Og det er en medvirkende årsak til at denne platen fortjener mange gjennomlyttinger.
Stavanger Symfoniorkester, cellisten Truls Mørk og Ole Kristian Rud er ute med en ny plate med musikk av Harald Sæverud (1897-1992). Denne gangen er det musikk med helt forskjellig grunnlag som presenteres.
Korps blir kanskje en gal betegnelse her. For Yngve Slettholms fire verk
for blåseorkester har gjennom årene vært med på å sette en ny standard
for norsk korpsmusikk.
Camilla Wicks er en legendarisk fiolinist og pedagog. Denne amerikanske musikeren har avholdt en rekke konserter i Norge - og to av disse er nå samlet på denne platen som Simax Classics har gitt ut.
Fransk, australsk og britisk musikk av høy klasse er hva Forsvarets Stabsmusikkorps har gitt seg i kast med denne gangen. Og de presenterer denne musikken på en utsøkt måte. Norge bør være stolt av å ha et så flott og aktivt blåseorkester.
Det norske kammerorkesteret er ute med en plate der Bela Bartok og Leos Janacek er representert. Iona Brown og hennes ensemble overbeviser stort med denne platen.
«The Tempest» - ballettmusikken Arne Nordheim (f. 1931) skrev, som er basert på William Shakespeares skuespill, har her fått en ny digital hverdag. Og det nyoppussede prosjektet gir enda mer vitalitet til ett av Arne Nordheims mest sentrale verk.
Det er alltid spennende når utenlandske artister tar for seg norsk musikk. På denne platen har en ungarsk trio spilt inn to klavertrioer av Christian Sinding (1856-1941).
Alexander Skrjabin (1872-1915) er en komponist man aldri blir ferdig med om man først tar et dypdykk i hans komposisjonsverden. Hans symfonier og orkesterverk er et kapittel for seg selv, men også de 10 klaversonatene er også spesielle. De er ekstremt krevende - både for utøver og for lytter.
På denne platen møter vi tre norske symfonikere som hver for seg står som solide navn i den norske komponisthistorien. Bjarne Brustad (1895-1978), Conrad Baden (1908-1989) og Hallvard Johnsen (f. 1916) er samtidige, og det er fasinerende å lytte til tre så ulike menneskers musikalske tanker og idéer.
Kombinasjonen av engelsk musikk og det å være utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden er tydeligvis veldig bra. Her møter vi en Truls Mørk som virkelig har ører for detaljer og blikk for musikalsk helhet.
Erik Satie (1866-1925) - en fransk komponist som er utrolig tiltalende å lytte til. Hans musikalske språk er velformulert, velfundert - og ikke av det lange slaget. Hans små pianostykker tar mellom ett og fem minutter å spille gjennom. Håkon Austbø gjør det med innsikt og følelser.
Olivier Messiaen (1908-1992) har satt store spor etter seg i musikkhistorien med gigantiske orkesterverk, inderlig kammermusikk - og klaververk som er monumentale. Ett slikt verk er «Visions de l'Amen», godt formidlet av pianotalentene Elisabeth Vatn og Steffen Horn.
Fartein Valen (1887-1952) er uomtvistelig en av de virkelig store komponister i norsk musikkliv. I løpet av perioden 1937-1949 skrev Valen noe av det mest interessante som er kommet fra en norsk «modernist», nemlig hele fire symfonier.
Brahms, Jansons og hans orkester fornekter seg ikke. Innspillingen av den andre og tredje symfonien til Johannes Brahms (1833-1897) er av det fine slaget. Framførelsene har en ro over seg, som gjør at symfoniene får puste - hele veien. Det blir en god opplevelse av slikt.
