Det blir liksom ingen skikkelig vår uten en og annen nasjonalromantisk tildragelse på musikkfronten. Og hva er mer naturlig enn å ta for seg den norskeste av dem alle - Edvard Grieg. Denne gangen i en komplett orkestertappning med WDR symfoniorkester ledet av Eivind Aadland.
Det er ikke alle som holder ut hele «Nøtteknekkeren» når den presenteres på scenen. Siste del kan tidvis bli langdryg. Derfor er litt overraskende hvor «tiden flyr» når man hører hele balletten på denne platen. Grunnen kan være en særdeles offensiv og herlig tolkning signert Bergen filharmoniske orkester og Neeme Järvi.
Truls Mørk er definitivt tilbake blant de aller fremste cellister i verden. Hans sykdom i 2009 og 2010 - muligens forårsaket av et flåttbitt, gjorde at han lenge tvilte på om han kom tilbake. Vel - denne platen - med Dmitri Shostakovich (1906-1975) to cellokonserter, er med på å befeste hans posisjon blant cellister.
Kombinasjonen Zappa og Kringkastings-orkesteret er et spennende prosjekt. At man da henter inn den tidligere sjefdirigent for orkesteret, Thomas Søndergård er av det fornuftige slaget. For Søndergård viser med denne innspillingen at han også kan samtidsmusikk.
Mange mennesker har sine små tildragelser av mer eller mindre spesiell interesse. Å spille klarinett er forsåvidt ikke innenfor en slik kategori, men når man bærer på en drøm om å spille orgelmusikk på klarinetter, så er man definitivt innenfor spesialfeltet. Og der finner vi klarinettisten Rolf Borch.
Goethe, Shakespeare, og bibelske tekster. Det er hva mezzosopranen Bettina Smith og pianist Einar Røttingen har gitt seg i kast med. Og komponistene er fra det frodige vest - Fartein Valen (1887-1953), Jostein Stalheim (1960) og Ketil Hvoslef (1939). Tre moderne komponister som har vidt forskjellige måter å skrive musikk på. Slikt sett er denne en veldig interessant cd.
Om det i det hele tatt er noe som kan defineres som en lyrisk modernist, så kan det kanskje passe på Marcus Paus (1979). Hans debut på platefronten er i alle fall så definitivt innenfor det man kan kalle et harmonisk klangskapende. 
Norske musikere og dirigenter gjør seg stadig bemerket i utlandet. Å spille inn Wolfgang Amadeus Mozarts to kanskje største konserter med utenlandske utøvere er et svennestykke - ikke bare for musikere og dirigenter, men også for et plateselskap fra det høye nord. Og man kommer godt ut med dette prosjektet.
Seks av Oslo-filharmoniens gruppeledere har her fått muligheten til å vise seg frem for et stort publikum, en oppgave de løser med tidvis uimotståelig musisering.
Engegård-kvartetten skuffer heller ikke denne gangen. De har produsert en plate med kontraster, der kanskje den komponisten som står for 1900-tallets flotteste instrumentering for strykere, Benjamin Britten (1913-1976) - ruver på denne platen.
Å gi seg i kast med Mozarts fiolinkonserter er en ting. Og spille dem inn på cd slik at alle kan sammenligne den nye utgivelsen med alle fiolinvirtuoser i hele verden, er på mange måter det samme som å bli kastet inn til løvene. Og det er den utfordringen Vilde Frang har tatt med denne platen.
Norske innspillinger hevder seg stadig på den internasjonale musikkhimmelen. Denne gangen har Barokkanerne tatt for seg orkestermusikk av Georg Philipp Telemann (1681-1787). Og hvilket musikalsk møte det er blitt!
Her møter vi Hjalmar Borgstrøm (1864-1925) - en norsk komponist som i mange år var godt gjemt. Men på 1980-tallet skjedde det noe. Det symfoniske diktet «Tanken» ble hentet frem igjen - like så «Klaverkvintetten» - som på mange måter har fått et nytt liv. På denne platen er det musikken for fiolin og piano som Jonas Båtstrand og Helge Kjekshus har tatt for seg.
Leif Ove Andsnes har de siste årene gjort et prosjekt sammen med Mahler kammerorkester med alle klaverkonsertene til Ludvig van Beethoven (1770-1827). Nå foreligger de fem konsertene pluss Fantasien i c-moll på en samleboks. Og det er en liten triumfferd vi er vitne til.
Det er ytterst sjeldent at en norsk «Requiem» ser dagens lys. Men
sommeren 2000 ble Henning Sommerros og Ragnar Olsens monumentale verk
urframført i Harstad Kulturhus.
Øystein Baadsvik er en av landets flotteste tubaister. Og på denne platen overbeviser han - ikke bare som tubaist, men også som komponist.
Trio Mediaeval er nå ute med platen «Aquilonis», en samling eldre musikk hentet fra en rekke land, krydret med moderne stykker - og for første gang - akkompagnert av instrumenter! Kombinasjonen fungerer utrolig bra.
«Into the Void» er skrevet spesielt for Det Norske Blåseensemble og
POING av komponisten Eivind Buene. Tittelen antyder det rommet som oppstår
der noter og tekst slutter, og hvor samspillet mellom musikere
fortsetter. Det er på denne måten verket har vokst frem, organisk, i en
atmosfære av prøving og feiling, utforskning og læring.
Hensikten med å presentere denne platen er i følge plateselskapet å skape litt nysgjerrighet rundt det store instrumentet som er plassert i kirker rundt om. Denne innspillingen er gjort på Steinmeyer-orgelet i Nidarosdomen - et nyrestaurert sådan. Og det er intet å si på klangen som strømmer ut av høytalerne.
Ketil Haugsand er uten tvil landets fremste utøver på cembalo - og hans dypdykk i musikken til den franske barokkomponisten Jean-Philippe Rameau er vel verd å låne øret til.
«Sinfonietta» til Leos Janacek (1854-1928) er ett av hans mest populære verk. Den fargerike - og omfangsrike brassklangen i verkets åpningsminutter gjør det vel verd å handle inn denne platen.
I siste del av 1800-tallet spilte Forsvarets stabsmusikkorps en sentral rolle, ikke bare som
formidler av musikkopplevelser til alle lag av befolkningen, men også
som talentskole for utøvere og komponister. Johan Svendsen (1840-1911), Adolf
Hansen (1852-1911), Ole Olsen (1850-1927) og Alfred Evensen (1883-1942) er derfor en del av korpsets egen
musikkhistorie. Disse komponistene er representert på «Stabens» nye plate «Christianialiv».
Ketil Hvoslef er en komponist som alltid fasinerer undertegnede. Hans direkte stil gir komponisten evnen til å fange oppmerksomheten hos lytteren, noe som gjør lytteropplevelsen rik.
Eirik Gjerdevik er en av landets virkelig dyktige tubaister. Hans plate «Eirik the Viking» inneholder det meste som skal til for å imponere og å underholde.
