En ballett uten dans. Man kan alltids diskutere om det er en fornuftig bruk av ressurser og penger, men rent dokumentarisk har det sin misjon. Og Sergej Prokofievs «Romeo og Juliet» inneholder så mye god musikk, at Oslo-filharmoniens meget fine innspilling er vel verd å låne øret til.
Ketil Hvoslef (f. 1939) er spennende og viktig komponist. En satsing på å spille inn alle hans kammermusikalske verk fortsetter med album nummer to - og denne platen - med meget variert musikk - er en fornøyelse å lytte til.
Vi er godt vant med lydbildet i innspillingene fra plateselskapet 2L. Og når lydbildet formidler et spill av absolutt internasjonal toppklasse, slår ørene nesten krøll på seg. Samspillet på plata «Reflections» er av det usedvanlig gode slaget.
Saxofonisten Lars Liens plate «Phonetix» røsker litt i øregangene. Her serveres noe som tidvis (og spesielt på platas åpningsnummer), kan kalles et musikalsk «urskrik». Dette er en plate som fremkaller både interesse, smerte, skjønnhet og fascinasjon.
Per Nørgård (f. 1932) er en særdeles spennende komponist og en av de toneangivende i Norden i dag. Det danske plateselskapet DaCapo startet i 2008 et arbeid med å gi ut Nørgårds åtte symfonier. Et arbeid Oslo-filharmonien bidrar til på en spektakulær måte.
Trond H. F. Kverno (f. 1945) er en særdeles sentral komponist og dirigent i kirkens musikalske sfære. Derfor er det både spennende og interessant å lytte til en plate med hans orgel- og kormusikk, presentert på en meget fin måte.
Fiolinisten Peter Herresthal er igjen i søkelyset med riktig så gode innspillinger. Og det er et flott samarbeid med Stavanger Symfoniorkester som legges for dagen.
Dan Styffe serverer atter en gang glimrende spill på sin kontrabass. På denne platen har han med seg to originalverk av Arne Nordheim (1931-2010) og fire verk som opprinnelig er skrevet for cello.
Da John Paulsen døde i 1991, fikk kunstformen personjoik stempelet «utdødd», men Ola Graff - som er konservator i nordnorsk folkemusikk - fikk samlet inn en rekke joiker fra den sjøsamiske tradisjonen. Kulturskatter man trodde var tapt for alltid. Og nå har musikeren og komponisten Kristine Hansen Nordgaren analysert fem av disse joikene - og resultatet er «Snefjord».
Vilde Frang hadde en pangdebut med Berlin-filharmonikerne 1. mai i Røros kirke. Med innspillingen av fiolinkonsertene til Erich Wolfgang Korngold (1897-1957) og Benjamin Britten (1913-1976) legger hun nok en musikalsk byggekloss i det som kan blir et utrolig musikalsk liv.
Solo-oboisten i Oslo-filharmonien David Friedemann Strunck har tatt for seg musikk av Mozart, samt obokonsertene til far og sønn - Harald Sæverud og Ketil Hvoslef. Innspillingen er av den særdeles gode slaget.
De er mer enn talentfulle, søsknene Mari og Håkon Samuelsen. At de finner sammen til en platesinnspilling med nyskrevet musikk, samt et moderne stjerneskudd av et verk - og gjør det meget hørbart - er både gledelig og imponerende.
Lars Haugbro er en musikkens arbeidsmaur. Han underviser på musikklinjen på Foss vgs., Norges Musikkhøgskole - turnérer rundt om i Europa, og høres titt og ofte i NRK. Her har han tatt for seg tre klaversonater pluss et variasjonsverk av Joseph Haydn (1732-1809). Og innspillingen - som er gjort på et fortepiano - er av det meget hørbare slaget.
Joseph Haydns klavertrioer er ikke de mest spilte i dag. Mange av trioene ble skrevet til husbruk, derfor en forholdsvis enkel tilnærming til denne musikkformen. Men om man går inn i stykkene, hører man genialiteten i Haydn skapende. Og disse fire trioene er skrevet med både eleganse og finurlighet.
Karsten Brustad (f. 1959) er en komponist av det forskende slaget. Hans skapende tanker og ideer gir her en plate som maner til ro - der lytteren kan fremkalle en undring over musikkens evne til å overraske tilhøreren. Brustads utgivelse for soloinstrumenter og elektronikk er en innspilling som vokser om den får flere runder i cd-spilleren.
Det er vakkert og særdeles nydelig spilt, den nye platen der Håkon Austbø tolker noen av Frederic Chopins (1810-1849) rene og stilistiske pianostykker.
Oda Voltersvik og Giulio Potenza serverer her en hyllest til dansen - med musikk av Schumann, Grieg, Johann Christoph Friederich Bach og den irske samtidskomponisten Philip Martin (f. 1947). Og det er Martins musikk som skaper den aller største fornøyelsen for ørene.
Underholdende er ordet denne gangen. Griegs klaverkonsert har skapt liv og røre i høytalerene i heimen i et ukjent antall versjoner, og Saint-Saëns andre klaverkonsert ligger ikke så langt unna Griegs i form og farge. Det blir hygge i stua av slikt.
Cikada er i vinden i disse tider, med flere utgivelser på samvittigheten. En av disse er hentet fra en konsert under Huddersfield Contemporary Music Festival i 2014, med musikk av australske Liza Lim og norske Jon Øivind Ness. Det blir en reise i klanger av slikt.
Cikada - et ensemble som er unikt i Norge. På denne platen har de med fire verk av den tyske komponisten Carola Bauckholt (1959) - en komponist som ikke bare overrasker sitt publikum, men også seg selv.
Det er sanger og romanser som sopranen Mari Eriksmoen og pianist Alphonse Cemin gir oss på denne platen. Og for oss som har vært så heldige å høre Eriksmoen i det riktig så store formatet - blant annet på Nasjonaloperaen i Oslo, er spranget til det mer intime formatet stort. Men du verden så fint hun gjør dette!
Bergen-filharmonien har igjen begått en god innspilling i rekken av standardverk for orkester. Denne gangen er «Symfoni nr.2 i e-moll» op.27 av Sergei Rachmaninov (1873-1943).
Tre av landets fineste musikere på sine instrument; mezzosopran Marianne Beate Kielland, fiolinist Elise Båtnes og organist Kåre Nordstoga, har nå gått sammen om å lage platen «Påsketid», der salmer fra alle påskens stemninger er med. Og man trenger slett ikke være religiøst anlagt for å nyte denne platen.
Kombinasjonen med komponist Øyvind Torvund og ensemblet Asamisimasa har her resultert i en plate som er spesiell. Takket være komponistens evne til å kombinere akustiske og elektroniske opptak med sprell levende musikere - blir dette en produksjon av det særdeles hørbare slaget. For her er det overraskelser bak hver eneste klang.
Av en eller annen grunn blir jeg like overrasket hver gang. Kontrabass? - tenker jeg. Jaja, hva kan spilles på dette instrumentet bortsett fra å legge grunnmurer på store symfoniske verk?
